15. desember: #nynorsk er fint i #porno

Dette har hendt: Avdelingsdirektøren på Garborgsenteret, Inger Undheim, er sjukmeld på ubestemt tid. Siste alternativ er alternativ medisin. I samband med det skal ho utsettast for eit dramatisk eksorsismeeksperiment. Dette plagar vikaravdelingsdirektøren, den maktglade avdelingsdirektørvikaren John Fossmark. Han vil jo ikkje at Undheim skal bli frisk. Men også han har eit sjukdomsproblem, han lir av ei sjeldan form for kannibalisme – noko som for augneblinken ikkje er noko problem, han tar nemleg medisin. Så ver ikkje redd, det er ingenting å vera redd for. Følg med i staden!

Forfattaren og nynorskspionen Nils Henrik Smith hadde infiltrert eit møte i Det norske akademi, styringsorganet i Riksmålsforbundet. Dei var ikkje til å lita på, dei skreiv jo riksmål. Smith, som hadde tileigna seg gode eigenskapar når det gjaldt å kle seg ut, hadde kledd seg ut. Han bevegde seg og snakka som eit av akademiets mest prominente medlemmar, forfattaren Lars Saabye Christensen. Han var iført ein munkekjole med hette. Det var ikkje noko spesielt med det. Alle brukte hetter her. Dei var ikkje Riksmålsforbundet for ingenting. Møtet vart leia av byens eige medlem, den tidlegare pateren Kjell Arild Pollestad, gjerne tiltalt som «fader Kjell». Han sa:

«Nå,» og klappa seg på magen, «som vi er ferdige med middagen, et skikkeleg Kielland-måltid med fett og mye salt, er det på tide å gjenoppta arbeidet. Jeg foreslår at vi utsier eden om at vi aldri skal skrive nynorsk. Har noen noen innsigelser?»

Ein mann, som kanskje var den ekte Lars Saabye Christensen, rakte handa i veret.

«Du som kanskje er broder Lars, vær så god,» sa Pollestad.

«Takk, fader Kjell. Jeg skal selvsagt avsi eden, men aller først ønsker jeg å uttrykke, slik at ingen skal kunne anklage oss for å være fanatikere på dette punktet, i fall det sitter noen her som skriver referat og det skulle komme offentligheten i hende, at jeg langt på vei, under visse vilkår, selvsagt, anerkjenner bøndenes rett til å skrive nynorsk så lenge det ikke kommer meg for øye. Og, når det gjelder det muntlige, så har jeg i enkelte stunder, påvirket av brennevin og melk, naturlig nok, men likevel, tenkt den besnærende tanke at nynorsk, ja nynorsk, er sannelig fint i dikt.»

«Fint i dikt?» sa Nils Henrik Smith med Saabye Christensen-stemme, «sier du at nynorsk er fint i dikt

«Hva i all verden?» sa Pollestad, «er det to broder Lars her? Hvem er den ekte?»

«Jeg!» sa den eine.

«Jeg!» sa den andre.

Då reiste ein tredje seg og sa:

«Eller ingen av dem?»

Også han høyrtes ut som Lars Saabye Christensen.

 

 

 

 

Tre munkekledde menn, med ansikta skuggelagte av store hetter, sto og peika på kvarandre. Dei krangla. «Han er en skurk!» ropte dei. «Nei, han!» ropte dei. «Nei, han!» ropte dei. «Ta han!» ropte dei.

«Rolig nå,» sa Pollestad roleg. «Hvorledes skal vi kunne avgjøre dette? Hvem er den ekte broder Lars og hvem er de to falske lurendreierne som har lurt oss og må sperres inne i et bur oppunder taket med fangedrakt som klør?»

«Han er hvem!» ropte den eine. «Nei, han er hvem!» sa den andre. «Nei, han er hvem!» sa den tredje.

«Kan vi ikke bare ta av dem hettene,» foreslo ho som høyrtes ut som Helene Uri, «så kan vi se hvem som er hvem?»

«Ta av dem hettene?» Pollestad himla med augene. «Hør, vi leker ikke riksmålsforbund!»

Plutseleg tok den eine tak i den andre, eller kanskje den tredje, og dro hetta ned. Ho som kanskje var Helene Uri hylte:

«Et monster! Jeg mener: en nynorskforfatter!»

Nils Henrik Smith var avslørt. Han gjekk opp på bordet, bana seg veg gjennom kalkunar og skinkesteikar, smøyg seg mellom kandelabrar og sausenebb. Han stilte seg framfor den Saabye Christensen som hadde sagt at nynorsk var fint i dikt:

«Nynorsk er fint i dikt, seier du? Javel. Høyr etter.»

Den unge spionen og nynorskforfattaren kikka seg olmt rundt bordet. Han rakte tunge. Han kvilte knyttnevene mot hoftene og let albuane peika spisst utover. Og han flytta blikket frå losjemedlem til losjemedlem.

«Vel vel vel. Nils Henrik Smith, formoder jeg?» Den tidlegare pateren tørka seg om munnen med ein blondekledd tøyserviett. «Vel er du regnet mellom nasjonens beste unge forfattere, men her hører du ikke hjemme. Likevel, siden vi i Det norske akademi er dannede mennesker som bruker sløyfe og rent undertøy og ikke liker prikkedøden og vold og slikt, skal vi nøye oss med å sette deg i bur.»

Han brølte:

«Bur ham inne i et bur!»

Ein kasse med jerngitter vart senka ned frå taket. Nils Henrik Smith blei skubba inn bak hengelås og slå.

Pollestad gliste då buret blei heist opp igjen.

Han forma hendene som ei trakt foran munnen og ropte opp:

«Nå, unge herr Smith, må du sitte der så lenge. Skam dem! Lytt til våre dannede diskurser. Du kan kanskje lære noe. Først skal vi avlegge ed på å aldri skrive nynorsk, siden nynorsk er et uttrykk for et mindretallstyranni som hindrer flertallet i å utfolde seg. Etterpå skal jeg legge frem mine sofistikerte planer for riksmålets totale overtagelse av sprog- og kommunenorge. I morgen lanserer vi Haugtussa. Pollestad-utgaven. Og så, når tiden er inne, sånn omtrent på julaften, skal vi hacke Garborgsenterets Instagram-profil og oversette emneknaggene til riksmål!»

«Ååååå!» ropte losjemedlemmane.

Pollestad tok fram telefonen og viste dei eit bilde frå Instagram:

«Har dere sett dette? Garborgsenteret tagger bildene sine med sjølvi?» Han fekk eit hosteanfall og måtte henta seg inn igjen. «He he he! Hva er det de tror de er? Nei, la oss ta en selfie, dere!»

 


For nokre sleipingar desse riksmålsfolka er! Ingenting godt frå den kanten, det er sikkert. Heldigvis er Nils Henrik Smith til stades og han kjem sikkert til å sitera nynorskdiktet sitt ein gong til. Kanskje er det det som skal til for at Riksmålsforbundet skal skifta meining? Bli med på å seia det, du òg, kanskje dei høyrer oss der inne? «Nynorsk er fint i dikt, nynorsk er fint i porno!» Kom igjen, alle saman, høgare: «Nynorsk er fint i dikt! Nynorsk er fint i porno!»

Til neste episode (16. desember)

Til oversynsside

PS! Garborgsenteret poengterer at alle karakterar og institusjonar, sjølv dei som er baserte på verkelege personar og institusjonar, er fiktive karakterar og institusjonar.