Det kunne sjå ut som han svevde, han løfta ikkje knea; men under munkekjolen arbeidde tærne som krabbebein. Den tidlegare pateren fór hit og dit. Det ringte på i eitt kjør. Han nikka til gjestene sine, helste på dei, tok dei i hendene og la armen vennleg om skuldrene deira. Snart verka det som om at dei hadde kome, nesten alle; sjølv om han, verten, ikkje alltid visste kven som kom. I henhald til skikken skifta losjemedlemmane til munkekåper idet dei nærma seg møtelokalet. Alle hadde drege hettene godt over hovudet. Ein hemmeleg losje var ein hemmeleg losje, det var dei einige om. Dei var ikkje riksmålsfolk for ingenting. Dei leika ikkje riksmålsforbund.
Kjell Arild Pollestad hadde innført streng passordordning. Det var bokstaveleg tala umogleg for uvedkommande å koma seg inn.
Bokstaveleg tala i riksmålsform, sjølvsagt.
Den tidlegare pateren kniste stille og let tærne føra seg til kortsida av bordet, der han – verten, og gjerne tiltalt som «fader Kjell» – skulle sitta. Så ringte det på igjen. Og igjen. Og alle kunne passordet utanåt.
Til slutt tente han lysa i kandelabrane. Han tente juletreet i hjørnet, julestjernene øvst i spissbogane og han la vedkubber i peisen. Han stilte seg bak stolen sin, rekte armane ut mot bror- og søsterskapet, og gjorde teikn til at dei skulle reisa seg. Han sa:
«Vær så god, sitt.»
Nokon knipsa eit bilde, og han tenkte: «det får nok mange likes».
Han sa:
«Så hyggelig å se dere, selv om jeg ikke kan se hvem dere er. Det er slik det skal være. Det er viktig å opprettholde tradisjonene, det vet jeg alle er enige i. Nå håper jeg dere er sultne, jeg har forberedt en skikkelig riksmålsspesialitet: middag à la Kielland!»
Trampeklapp.
«Men først et dikt. Det ligger under tallerkenen til hun som kanskje er søster Helene. Vil du kanskje lese det opp, du som kanskje er søster Helene?»
Ei som kanskje var Helene Uri reiste seg og las:
«Vi er flest, eier mest og vi skriver aller best. Særlig verdens beste prest.»
«Tusen takk, søster Helene, det var fine ord. Rett nok er jeg ikke pater lenger, men skitt au. Takk skal du ha, Helene, det var fryktelig snilt av deg. Du er så skjønn. Nå, til saken.»
Han trykka på ein fjernkontroll og ned frå taket senka seg eit stort lerret. Lysekrona over bordet tok til å summa, og ein prosjektor viste seg.
«La meg presentere…» Den tidlegare pateren peika mot lerretet: «en powerpoint!»
«Ååååå!»
Lydane i forsamlinga avslørte stor forundring og spenning. Dei skuggelagte ansikta nikka til kvarandre; det var reine James Bond-filmen, dette. Det dei fekk sjå, var ei skjematisk framstelling av fienden.
«Her, kjære brødre og søstre,» sa den tidlegare pateren, «er en oversikt over målbevegelsen. Nederst ser vi de bærende kreftene: mållagene, nynorskkommunene, Facebook på nynorsk, Jærbladet, andre nynorskaviser. I midtsjiktet ser vi de fremtredende nynorskpersonlighetene. Jon Fosse, er han ikke dårlig? Kjartan Fløgstad. Grytten og Ravatn. Brit Bildøen. Over dem ser vi Arne Garborg. Over ham igjen institusjonen som fronter ham, den nynorske opinionslederen med over tusen følgere på Instagram. Mine brødre og søstre, jeg gir dere vår hovedfiende: Garborgsenteret!»
Ei uro spreidde seg. Den tidlegare pateren peika på bildet av Garborgsententeret før heile lerretet blei med fylt av hovud relatert til senteret.
«Som vi alle vet,» heldt Pollestad fram, «er Garborgsenteret en avdeling i Jærmuseet. For en bondegjeng!»
Einskilde mannlege losjebrør lo nervøst på bokmål. Pollestad zooma inn bildet av Inger Undheim.
«Publiseringen av min – om jeg får si det selv – fremragende oversettelse av Arne Garborgs mest kjente roman, heretter kalt Fred. Pollestad-utgaven, har gjort Undheim sykmeldt på ubestemt tid. Dessverre har det oppstått komplikasjoner.»
Han trykka på hovudet til John Fossmark.
«En av senterets farligste kollaboratører, seriemorderen John Fossmark, katteeier, stjernetriangelist og norsklektor, har gått inn i rollen som vikar og fyller den med vitalitet. En svakhet har han likevel: han går på medisin!»
«Åååå!»
«Fossmark lider av et uhelbredelig kannibalsyndrom, sultus humanicus uimotståeligus campingbus, noe som vanligvis går ut over denne mannen!»
Fram kom bildet av Helge Torvund.
«Denne kjente lyrikeren er en av Garborgsenterets gode venner. Dessverre for ham er en av Fossmarks yndlingsretter moste poeter.»
Dei mannlege losjemedlemmane lo rått.
«Videre har vi disse ansatte: butikksjef Gjertrud Marie, utstillingsleder Gunhild Hammeraas, museumslektor Jorunn Osland, vikarformidler Sorry Jansen. Damene er ingenting å bry seg om, men han her…» Bildet av Jansen blei forstørra. «… er i slekt med storheten Gonzo Johnsen og småheten Bongo Jensen. En av våre kontakter har gitt oss tilgang til sykejournalen hans, og det viser seg at han er sammensatt av recessivt genmateriale. Et misfoster, altså.»
Latter.
«Skal vi slå fast at Jansen er en typisk nynorskbruker?»
Meir latter.
«Under tvil,» fortsette Pollestad, «har jeg vurdert det dithen at han ikke utgjør noen større trussel. Et tydelig tegn på dette, er…» Han zooma inn på Jansens føtter, «… at han bare bruker sko med borrelås!»
Losjemedlemma lo så det glitra i gulltennene.
«Men,» sa Pollestad, «vi er jo slett ikke imot nynorsk. Riksmålsforbundet har jo hele tiden anerkjent at det er to offisielle mål i Norge.» Han såg alvorleg på losjebrødrene og strakte armane ut mot dei.
Han sa:
«La oss alle le.»
Og:
«Nå som dere er kommet, mine venner, er det på tide å sette planens neste fase ut i livet.»
Han opna ein skuff og tok opp ei bok.
Haugtussa. Pollestad-utgaven.
Men akkurat idet han skulle presentera den for losjen, ringte det på døra.
«Så rart,» sa Pollestad. «Var ikke alle kommet likevel?»
Ja, var ikkje alle komne? Kven er det då som kjem? Er det ein som har kledd seg ut? Eller kan det vera loddseljarar frå Rosseland Ballklubb? Jammen, ikkje berre stå der og heng; gå og sjå etter, for svingande! Er det loddseljarar, så kan du vinna boka Blod, svette og tåskudd av Ørjan Zazzera Johansen!
Til neste episode (13. desember)
PS! Garborgsenteret poengterer at alle karakterar og institusjonar, sjølv dei som er baserte på verkelege personar og institusjonar, er fiktive karakterar og institusjonar.