Håvard Rem er ein av sin generasjons største norske poetar. Han var sist aktuell med diktsamlinga 30-40-50 i 2012, men har også skrive ei rad sakprosabøker, songtekstar og gjendiktingar. Saman med sonen Simen utgjer han bandet Rem&Rem, plateaktuelle våren 2015. Kapittelet ”Fra Russland til alveland” er henta frå boka Innfødte skrik – norsk svartmetall som kom i 2010.

Om en ung, moskovittisk lektor og skapsvartmetaller som skrev masteroppgave om Arne Garborgs Haugtussa

Haugtussa 120ligTilp

Jeg befinner meg på en videregående skole et par mil utenfor Moskva. Den unge lektoren viser meg rundt på lærerværelset. Fra en av bokhyllene trekker han frem en liten bok som han selv har skrevet. Boken er på russisk, men på omslaget gjenkjenner jeg det dystre ansiktet til rogalandsdikteren Arne Garborg.

Lektoren forklarer at boken er en popularisering av hans masteroppgave om Arne Garborgs diktbok Haugtussa.

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.

Eg saag det tidt som sveipt i Eim
Bak Havdis graa;
Det er ein huld, ein heilag Heim
Me ei kan naa.
Arne Garborg, ”Mot Soleglad”, Haugtussa, 1895

Jeg er nysgjerrig på hvorfor en ung moskovitt valgte å bruke et par år av sitt liv på en norsk diktsamling fra 1800-tallet, men et personlig svar på det spørsmålet får jeg ikke før vi har forlatt lærerværelset, rektoren og kollegene.

En time senere har vi gått ut i vinterkulden, på vei til metroen som skal ta oss inn til Moskva sentrum. Den unge lektoren går i en lang, svart frakk og forklarer meg at hans interesse for Norge ikke begynte med Garborg og Haugtussa, men med Varg Vikernes og Aske.

Imellom buskene vi stirret på de som minnet om andre tider
og fortalte at håpet var borte for alltid…

Vi hørte alvesang og vann som sildret

Det som en gang var er nu borte
alt blodet…
all lengsel og sorg som hersket
og de følelser som kunne røres
er vekk … for alltid …

Vi døde ikke … vi har aldri levd
Burzum, ”Det Som En Gang Var”, Hvis Lyset Tar Oss, 1993

Norsk svartmetall var musikken den unge mannen hørte på i studietiden. Musikken og tekstene gjorde ham interessert i norske myter og sagn, for eksempel de som Arne Garborg tar for seg i Haugtussa. Og fordi han ikke ville få godkjent en master om Aske, skrev han i stedet en master om Haugtussa.

Den unge lektorens hår er like svart som frakken, men ikke like langt. Med et beskjemmet smil forklarer han at det korte håret er en del av hans arbeid som lektor på en russisk videregående skole, og at han selvfølgelig savner det lange håret når han i helgene oppsøker Moskvas metallklubber. Lidenskapen for norsk svartmetall må han begrense til helgene og privatlivet, men bildet er ikke helt svart.

Hans eldre, historieinteresserte kolleger er uvitende om hans musikksmak, men de har stor forståelse for hans interesse for norske myter og norrøn historie. Russisk skriftspråk og statsdannelse kan ikke føres lenger tilbake enn til rundt 1000-tallet, og det er en utbredt oppfatning at de skandinaviske vikingene hadde avgjørende betydning for tidlig russisk historie.

På samme måte som mange tyskere har svermet for norsk og skandinavisk kultur og litteratur, for Knut Hamsun og Trygve Gulbrandsen, svermer også mange russere for det samme. Blant godt voksne, opplyste mennesker – og dem finnes det mange av i Russland, for russere er et lesende folk – er det stor interesse for norsk kultur. En lignende interesse finnes også blant mange yngre russere, men den vender seg mindre mot Garborg og mer mot Vikernes.

På den lange t-bane-turen mot sentrum er den unge lektoren naturlig nok interessert i å høre en nordmann fortelle om Norge, og jeg merker etter hvert at hans nysgjerrighet særlig knytter seg til Varg Vikernes. Men det er ikke stort jeg kan fortelle ham som han ikke allerede vet. At Vikernes har vært holdt fengslet i Norge, synes han ikke er til å forstå. Han omtaler Vikernes nærmest som en martyr.

Derimot kan den unge mannen fortelle meg ting jeg ikke vet. At Vikernes’ selvbiografi, som knapt er utgitt i Norge, er oversatt til russisk og utgitt i flere opplag.

Disse inntrykkene bekreftes på senere svartmetallreiser bak det tidligere jernteppet, til Polen, Tsjekkia, Hviterussland og Romania: I Øst-Europa har svartmetallen beholdt de ideologiske fargene som ser ut til å ha falmet i vest.

 

Håvard Rem


Artikkelen er illustrert med foto av Asle Haukland, tatt på Knudaheio.

Vil du lesa meir om Håvard Rem? Her er Garborgsenteret sitt intervju med han og sonen Simen Rem.