Arne Garborg forteller i Knudaheibrev at modellen for Veslemøy var ei tjenestejente som arbeidde på Garborg-garden i de siste barndomsåra hans:
Sæl var eg, at eg i dei siste barndomsåri råka «Veslemøy»; ho var frå det som endå var att av det gamle Jæren; og ho fortalde so godt som ein berre fortêl, når ein sjølv av hjarta trur på det ein fortêl um.
Men den som leser videre i Knudaheibrev, skjønner snart at modellen like mye var vesle Aadne «ans Eivind, dvs. Arne Garborg sjølv som smågutt – han står faktisk innskrevet i kirkeboka som Aadne Eivindsson Garborg. I Knudaheibrev kan vi nemlig lese at denne vesle gutten hadde den same viltre fantasien som hovedpersonen i Haugtussa. Dikteren minnes hvorledes han hadde vært med å gjete sauene opp til Snòrest om somrene:
Å koma heimanfrå og hit var som å koma or verdi og inn i eit æventyr; Snòrest-ferdine var meg reine Jøtunheims-ferdir. Forvìtin og utrygg gjekk eg i desse tronge stengde dal-smògi millom dei rare nakne bergknausane som vart større og trolskare di lenger upp me kom, og våga knapt draga anden. (…) Dei sagde nok at her ikkje var troll; men det var knapt nokon som visste. Og so kunde her vera anna rart. Underlege fuglar og dyr og ormar og drakar og mangt utrulegt kunde vakne og glo, og stinge fæle skallar og kjeftar fram, og koma fljugande og hoppande og
krabbande og taka meg (…)
Som litt større skulle han tene som «heiagjædar» på Snòrest, slik Veslemøy tjener på Skare. Og da drømte han
(…) lange eventyr um dvergar og troll, eller um kjempur og kongar som eg fann liksom avteikna på ein fin bergvegg burtimot Sikvalandskulo; det berget var «riddarborgi». Dei stod tydeleg der, desse herremennane, og ei byrg dros med, i store fagre salar burtetter bergsida; og di meir eg såg på deim, di skìlligare vart dei.
Om kveldene leste han høgt for kona på Snòrest frå «den grøna bogjo» som han hadde lurt med seg heimefra. Den fortalte om underjordiske, og «då smilte den gamle; «ja sjå der, um det er kje sant!'» Dette er nettopp den same replikken som Veslemøy utbryter når Jon i Skarebrotet leser for henne om underjordsfolket i «boki svart som jord» – i diktet «Den snille guten».
Men det var nok ikke bare vesle Aadne «ans Eivind som hadde en vilter fantasi i møtet med naturen. Også for den halvhundreårige, berømte og intellektuelle dikteren løp fantasien løpsk ved gjensynet med Snòrest-naturen:
Kva kann det vera for noko, det raude, raudbrune som rører på seg der inn-i dalen? Gygrir? Trolldøtrar i koparkjolar? Å, det er kyr. Godt fjellvêr i dag. Bùjet likar seg.
(…)
Er det folk? – ei ljoskledd gjente med kvitt skaut; ein blåklædd gut hev lagt armane um henne; men so hev han vorti rædd; hev høyrt noko; vil ifrå henne att; men ho, tulla, høyrer inginting; legg seg berre tyngre inn-i armen hans … Dei hev vori troll-ungdom. Dei møttest attum kongsborgi ei midje-natt; hadde for mykje å segja kvarandre og agta kje tidi. So rann soli; og so var det for seint. Der stend dei. Arme ungdom. Du renner deg so lett fast.
Det er altså dikterens egen skapende fantasi i møte med Jær-naturen som gir liv og farge til denne boka, slik han minnes sin egen barndom og ungdom, og slik han som moden mann former dette stoffet ut i bilder og beretninger.
Sjølsagt oppfatter vi Haugtussa som Jær-dikting, men arbeidet med dette diktverket begynte for alvor på Kolbotnen, dikterheimen til Arne og Hulda i Østerdalen, sannsynligvis høsten 1894. Han skal ha drevet med grøftegraving og versdikting om hverandre disse høstmånedene. Så kunne han plutselig fare som en virvelvind inn i dikterstua for å notere ned glitrende rim, velvalgte ord og gamle uttrykk fra Jæren. Men det kan nok også forekomme flere Kolbotn-innslag i Haugtussa. For det fantes geitekillinger som dansa på Kolbotntunet, – og katten på Kolbotnen, han Mons, lå stadig under den gode omnen til Hulda, hvis han ikke var ute og lurte på småsporven som gikk i tunet. Og oppi lia bugnet det av blåbær. Dessuten forekom det både snøstorm og soleglad på kolbotnen.
I november fikk Arne brev fra vennene sine Rasmus Flo og Moltke Moe, som planla et nytt tidsskrift sammen; Syn og Segn skulle komme med det første nummeret i desember. Og utgiverne mente det var mye om å gjøre å få med noe av Garborg i dette heftet. «Eg er rædd for folk vil kjenna seg svikne, naar dei ikkje ser noko der med Garborgs namn,» skreiv Flo til Garborg. Om han ikkje hadde noe annet liggende, fikk det greie seg med «et vers eller en anden liden stub», foreslo Moe.
Garborg sendte et dikt med tittelen «Dans». Men dette var en tidlig versjon av diktet om det heidundrende julegildet i Haugtussa, som der har fått tittelen «Laget». I følgeskrivet sitt opplyser han at «Dans» er fra ei bok som skal komme, og at denne boka skal bli
paa en noget anden gjerd end mine andre (…) Jeg er ellers noksaa kaut over min nye Bog-Ide, hvorved et gammelt Stof, som jeg i min hidtil anvendte Form umulig kunde faa Laat påå, endelig synes at skulle bli «forløst».
Imidlertid var han ikke kautere enn at han noen uker seinere – på gjennomreise i Kristiania – måtte spørre Moltke Moe til råds om disse diktene dugde. Han hadde da skrevet ganske mange ferdig, men var i tvil om hva de var verd, og tenkte på å brenne dem! «Kjære deg, du tar aldeles feil,» sa Moe, «nå skal jeg lese dem for deg, så skal du høre.» Så leste Moe, Garborg hørte på, og så blei han overbevist om at diktene slett ikke burde kastes i ovnen.
Garborg var på gjennomreise i Kristiania, for han ville videre til Jæren. Dit måtte han for å oppleve Jær-naturen, treffe gamle jærbuer og vekke til live gamle Jær-minner. Han hadde ikke fått seg hytta på Knudaheio ennå, så han leide seg inn flere steder. Det meste av tida budde han «paa Loftkammerse hans Lensmann Gausland, som bur i Taarlandsmyro», forteller han i Knudaheibrev.
Poenget med å reise til Jæren for å skrive var ikke bare å hente inspirasjon, men også å få fred for all avis-polemikken han ustanselig var involvert i. Men i løpet av sin første måned på Jæren, mens han altså var som hardest opptatt av å komme videre med Haugtussa, har han skrevet 32 artikler om politiske emner i Den 17de Mai – altså mer enn én pr. dag! I februar blei han avbrutt av gjester, og av en lei forkjølelse – så da kom det bare 12 artikler om politikk. Men i slutten av denne måneden forteller han at han har de fire første bolkene av den nye boka helt ferdige, og resten er for det aller meste ferdig i utkast. I mars hadde han 21 artikler i Den 17de Mai, og 25. mars legger han boka til side, og erklærer at han nå kan gjøre den ferdig hvor som helst! For en vanvittig arbeidskapasitet! Og han hadde det ellers med å jamre og klage over hvor klein han var, og hvor lite han fikk gjort … Tidlig i april 1895 må han ha reist fra Jæren med manuskriptet, og 5. mai forelå den ferdig trykt i bokhandelen.
Illustrasjonar av Asle Haukland. Du kan lesa Haugtussa med innleiing av Gudleiv Bø på Forfattarnett