Pål Roger Overland

Militær helikopterflyger på 1980- og 1990-tallet

Pål Roger Overland ble født i Stavanger våren 1960. Faren hans var jagerflygeren Finn Erik Andersen som fløy RF-84F Thunderflash på 717 skvadron. På denne tiden var den lille familien bosatt på Sola. Senere på året ble livet for familien snudd på hodet da Finn Erik omkom da fotorekognoseringsjageren hans styrtet ved Kongsberg 1. august 1960.  Et par år senere giftet moren seg med Peder Overland som var admin befal ved Sola Flystasjon. Familien flyttet etter hvert til Oslo, videre til Ørland og tilbake til Oslo. Tiden på Ørland kom til å prege Pål Roger for resten av livet. Her lot han seg fascinere av F-5-jagerne til 338 skvadron som til daglig satte sitt preg på lokalområdet med sitt konstante nærvær. Pål Roger som var mellom 13 og 16 år på denne tiden forteller at  det var opplevelsene på Ørland som førte til at han bestemte seg for å bli flyger.

Ettersom Pål Roger forstod at det ville være en fordel å ha erfaring med seilfly i forkant av opptaksprøvene og uttaksflygningen på Flyskolen, jobbet han en del på siden av skolegangen på gymnaset for å finansiere flytimer på seilfly og etter hvert seilflysertifikat. Da han var ferdig med gymnaset våren 1979 hadde han allerede søkt Flyskolen og han ble kalt inn til opptaksprøver. Han kom seg igjennom opptaksprøvene og ble sendt til Værnes hvor han tok fatt på aspirantperiode i forkant av uttaksflygningen. Uheldige omstendigheter førte til at han ikke bestod de medisinske testene. Noe slukøret måtte han forlate Flyskolen for å avtjene verneplikten i stedet. Han ble sendt til Våler hvor han ble satt til å bemanne radaren på et NIKE-batterier. Parallelt med dette tok han privatflysertifikat for motorfly.

Etter førstegangstjenesten fortsatte han å samle så mange flytimer som han kunne på ulikt vis. Etter hvert fikk han også utsjekk på tomotorsfly og ble godkjent som instruktør, men drømmen om Flyskolen døde aldri, og i 1982 ble det medisinske sertifikatet revurdert av en militær flygernemd og godkjent. Sensommeren 1982 kunne han endelig møte til uttaksflygning på Værnes på kull F II 82. Noen måneder sender hadde han bestått uttaksflygningen og alt som måtte til og var klar for videre utdanning i USA.

Selv om han egentlig hadde drømt å bli jagerflyger, syns han nå helikopter fremstod mer fristende, så han satte det som førstevalg og fikk ønsket sitt innfridd. Av ulike årsaker påpeker han at de fleste på kullet hans faktisk hadde satt helikopter som førstevalg, så det var faktisk noen som ble sendt til jagerflyutdannelsen i USA, selv om de hadde satt helikopter som førstevalg. Dette tilhørte sjeldenhetene.

Etter å ha gjennomført befalsperioden på Værnes på et halvt år, ble Pål Roger og fire andre nordmenn sent til Fort Rucker i Alabama hvor de fikk flygerutdannelsen i regi av US Army i samarbeid med Euro NATO. Pål Roger minnes tilbake til en enorm aktivitet på Fort Rucker som i realiteten bestod av tre hovedbaser for helikopter og en rekke mindre landingsplasser og dedikerte landings områder. Når morgenskiftet tok av fra en base forteller han at mellom 100 og 200 helikopter kunne stige til værs i løpet av en kort periode.  

I løpet av året på Fort Rucker fikk han sine første 50 flytimer på et lite helikopter med navn Hughes TH-55 Osage. Deretter ble det rundt 150 timer på Bell UH-1H. Flygningen bestod i stor grad av navigasjonstrening hvorpå han fløy rundt i hele Alabama, samt taktisk flygning som bestod av lavtflyging og landinger i skogen og alle mulige områder. Etter året på Fort Rucker ble Pål Roger og de fire andre norske flygerne sendt til Rygge og instrumentkurs på UH-1B. Deretter ble På Roger sendt til 337 skvadron på Bardufoss i 1984 hvor han fløy Lynx.

Tjenesten på 337 skvadron bestod av mye trening, samt operative oppdrag fra Kystvaktskipene i Nordkappklassen. Fra skipene fløy de for det meste havovervåkning og fiskerioppsyn. I tillegg ble det utført ambulanse flyginger og redningstjeneste. Det var en variert tjeneste med flere besøk på Bjørnøya, Svalbard og Hopen.

I 1988 ble Pål Roger beordret til 330 skvadron og sjekket ut på Sea King. I løpet av de neste syv årene var han involvert i redningstjenesten fra Bodø og Sola. Pål Roger minnes tilbake til perioden med Sea King som en veldig variert og interessant tjeneste der man sjelden visste hva oppdraget gikk ut på før alarmen gikk. Typiske oppdrag var; ambulansetransport, søk etter savnede på land eller til havs, redningsaksjoner på land eller til havs. Ofte involverte operasjonene å sende ned en redningsmann på fartøyer eller i fjellet. Operasjoner i mørke og innlandet var normalt mere krevende på den tiden enn det er i dag siden besetningen ikke var utstyrt med NVG. Han understreker at det å kunne hjelpe andre var noe som gjorde tjenesten på Sea King spesielt givende. 

Etter 13 år i Luftforsvaret begynte Pål Roger i 1995 i Norsk Helikopter som senere ble Bristow Norway A/S. Siden den gang har han jobbet som flyger i selskapet. Selv om han hadde sett for seg at han var ferdig med redningstjenesten da han forlot 330 skvadron, endte han opp med å fly søk og redningstjeneste for Bristow i rundt 20 år fra baser som Frigg QP, Heidrun, Hammerfest, Brønnøysund, Bodø og Ekofisk 2/4 L. Han har også vært instruktør og sjefflyger i selskapet som han fortsatt jobber i 26 år etter at han startet. Nå er han kaptein ved Bristows base på Sola hvor han flyr oljearbeidere til og fra installasjoner i Nordsjøen.

Parallelt med helikopterflygingen har Pål Roger hele tiden vært instruktør i lokale flyklubber i tillegg til kontrollant for Luftfartstilsynet. 

Pål Roger Overlandble intervjuet av Sondre B. Hvam (konservator nmf og ph.d-kandidat ansatt i Jærmuseet) 25. juni 2021.