Av Jeanne Dabu, samlingsforvalter/museolog ved Jærmuseet
I dag lukter Sandnes kaffe og asfalt. Før lå lukten av leire i lufta. Det er vanskelig å forestille seg at det som i dag er en by, en gang var noe helt annet. Før Sandnes fikk butikker, boliger og gater, fantes det store arbeidsplasser der leire ble gravd opp av bakken, formet til murstein og takstein, og brent i varme ovner ved sjøen. Disse stedene ble kalt teglverk. I potteriene ble den samme leira brukt til å lage bruksgjenstander i keramikk. Slik ble jord, vann, varme og menneskelig arbeid til byggestein og hverdagsliv.
Før Sandnes ble Sandnes
Lerivareindustrien trakk folk til området og la grunnlaget for det som etter hvert skulle bli en by. Leiren ga arbeid og formet både landskapet og livene som ble levd der. I generasjoner satte teglverk og potterier sitt preg på næringsliv, handel og hverdagsliv. Leiren var ikke bare et råstoff, den var selve forutsetningen for at et samfunn kunne vokse fram. Et viktig steg kom i 1782, da Gamlaverket på Trones fikk privilegiebrev. Det la grunnlaget for en industri som i over to hundre år skulle prege Sandnes, ikke bare gjennom produksjon av varer, men gjennom bosetting, arbeidsliv og forbindelser til omverdenen. I 1860 kom imidlertid også bystatusen, da var utviklingen allerede godt i gang.
Når vi i dag ser på Sandnes, er det vanskelig å få øye på hvordan det en gang så ut. De høye pipene fra teglverkene, som raget over husene og preget silhuetten langs Gandsfjorden er borte. Likevel var de i flere generasjoner selve kjennetegnet i landskapet synlige både for dem som arbeidet der og for dem som nærmet seg fra sjøen. At disse pipene er forsvunnet, har også gjort industrien mindre synlig i dag. På mange måter har denne delen historie glidd ut av bevisstheten.
For å forstå det som er blitt borte, må vi forsøke å se for oss hvordan et sted kan ha vært i bruk. Vi kan forestille oss hvordan lukten av våt leire og brent materiale lå i lufta, særlig på dager når ovnene var i drift. Røyk kan ha drevet lavt over området og blandet seg med lukten av sjø, tang og kull. Dette var trolig et sted man ikke bare så, men hørte, luktet og kjente i kroppen. Barn vokste sannsynligvis opp tett på leirvareindustrien. De kan ha fulgt voksne langs leirbanene og blitt kjent med materialene gjennom daglig bruk. Her gled arbeid og hverdag over i hverandre, og grensene mellom lekeplass, arbeidsplass og ferdselsvei var flytende. Samtidig var Sandnes i kontakt med omverdenen. Bryggene ved fjorden ble viktige møteplasser der varer skiftet hender og nyheter ble utvekslet. For produsentene var det lokale markedet begrenset, noe som førte til at potterifartøyene seilte langs norskekysten og videre til Sverige og Danmark. Slik ble stedet koblet til et langt større handelsnettverk enn størrelsen skulle tilsi.
Området der Gamlaverksparken ligger, hadde en annen rytme enn i dag. Folk gikk fram og tilbake mellom leiruttakene i bakkene, ovnene nede ved sjøen og bryggene der varene ble lastet. Noen bar, andre trillet, noen ble stående og vente. Veiene var ikke planlagt på forhånd, men oppsto gjennom bruk, dag etter dag. Flere av Sandnes’ tidligste «gater» vokste fram langs disse rutene, mellom Gamlaværket, sjøhusene og bryggene. Langs dem utspilte hverdagslivet seg, med arbeid som gled over i pauser, møter og venting. Byen ble brukt mens den ble til. Med tiden endret driften seg fra håndverk til mer maskinell produksjon, og et mer moderne Sandnes vokste fram.
Samtidig ble mange av de tidlige sporene etter leirvareindustrien gradvis mindre synlige i bybildet. Med nedleggelsen av Gann-Graveren i 1994 var over 200 år med leirbasert industri i Sandnes avsluttet. Pipene forsvant fra bybildet og arbeidsplassene endret karakter. Likevel finnes sporene fortsatt, hvis vi vet hvor vi skal se. De ligger i terrengformene i Gamlaverksparken, i stedsnavn som Altona og Simonsbakken og byvåpnet med Sandnesgauken. Men uten lyden og lukten av leire, er denne historien blitt vanskeligere å få øye på.
Når historien blir utstilling
Det er denne historien Jærmuseet nå ønsker å løfte fram. Vitenfabrikken forvalter i dag en helt unik og omfattende samling knyttet til Sandnes leirvare- og potteriindustri. Gjennom årene har museet bygget opp en samling som viser bredde fra blant annet Ganns, Graveren, Fajanse, Simonsens for å nevne noen. Samlingene er supplert med arkivmateriale og fotografier som gir en sjelden innsikt i industrien som formet byen. Når Vitenfabrikken planlegger en ny utstilling om leirvare og potteri, handler det ikke bare om å vise fram historiske gjenstander. Det handler om å gi publikum verktøy til å forstå byen de lever i, og om å vise hvordan naturressurser, teknologi og arbeid henger sammen.
En utstilling om leire kan og bør være mer enn et historisk tilbakeblikk, den skal stille spørsmål og skape rom for undring. Leire er et av de eldste materialene mennesket tok i bruk. Den ble formet for hånd og herdet med ild. Slik ble leire en grunnleggende byggestein i menneskers samfunn, og den spiller fortsatt en viktig rolle. I dag forskes det på leire i sammenheng med bærekraftig bygging, miljøvennlige materialer og ny teknologi. Blant annet teknologi utviklet i Sandnes, som kan gjøre ørken til jord og skape nytt livsgrunnlag. Dermed åpner det seg en mulighet til å trekke lange linjer, fra pottemakerens håndverk og teglverkets ovner til dagens diskusjoner om ressursbruk og framtidige løsninger. Her kan Vitenfabrikken gjøre noe vesentlig, nemlig vise at teknologi ikke bare er digital og abstrakt, men også fysisk og sanselig.
Kunnskap som går i arv
Kunnskap kan være håndbåren, lært gjennom kroppen, videreført fra generasjon til generasjon. Historien om pottemakerne i Sandnes er et godt eksempel på nettopp dette. Da Simon Pottemaker (1807-1875) rodde fra Haustveit i Hardanger til Sandnes for å gå i lære som pottemakersvenn, startet han det som skulle bli sju generasjoner med pottemakere i byen. Han regnes også som den første som masseproduserte den karakteristiske Sandnesgauken, som senere ble motiv i byvåpenet.
Denne tradisjonen lever videre i dag gjennom Ruth Karin Simonsen, som har en aktiv rolle i byen som pottemaker og som formidler på Vitenfabrikken. Gjennom møter med henne kan barn kjenne leire mellom fingrene og erfare at teknologi ikke bare er skjermer og koding, men også jord, vann, varme og tid. Slik blir forbindelsen mellom leire, hånd og kunnskap konkret og sanselig. En utstilling om leirvare og potteri kan dermed bli en opplevelse som både engasjerer og utfordrer. I bunn og grunn handler denne utstillingen om identitet. Om å vise at Sandnes ikke «bare ble til», men ble formet lag for lag, akkurat som leire i en hånd. Utstillingen kan bidra til å synliggjøre byens grunnmateriale på nytt, og gjøre denne historien tilgjengelig som en levende og sanselig del av Sandnes kollektive hukommelse.
Vil du lese mer om Sandnes og historiene som fortsatt kan spores i landskapet, finner du mer på Sandnesløftet: https://www.sandnes.kommune.no/sti/om-sandnes-kommune/sandnesloftet/