Piper Cub et amerikansk småfly med en lengde på 6,8 meter og et vingespenn på 10,7 meter utviklet på slutten av 1930-tallet. Flyets toppfart var beskjedene 140km/t. Cubens historie strekker seg imidlertid tilbake til 1930 og Pipers forgjenger, Taylor Aircraft Corporation. Under andre verdenskrig var L-4 Grashopper et av de mest benyttede observasjons- og forbindingslyene i den amerikanske hæren. Flyet fikk sitt tilnavn ettersom det var i stand til å operere fra all slangs terreng, alt det trengte var en kort upreparert gresslette. Den militære versjonen av flyet var i det store og hele en sivilprodusert Piper J-3 Cub med ny betegnelse.
Norsk bruk
I Norge, som ellers i verden, er et stort antall Piper Cub blitt brukt til elementær pilotopplæring og som rekreasjonsfly. Det norske forsvaret benyttet seg aldri Piper L-4H Cub, men Luftforsvaret/Feltartilleriet tok den forbedrede utgaven Piper L-18C Super Cub i bruk fra 1955. Gjennom det amerikanske våpenhjelpprogrammet mottok vi i alt 16 fly . Flyene var i militært bruk helt frem til 1992.
Museets fly
Museets Cub ble bygget i 1943 i Lockhaven, Pennsylvannia. Flyet ble bygd som en J-3C-65 Cub med serienummer 11673. Det ble så levert til Det amerikanske luftforsvaret som observasjonsfly under betegnelsen L-4H med registreringsnummeret 43-30382. Etter krigen ble det solgt fra amerikanske overskuddslager og registrert i Norge 4. juli 1947 som LN-NAU.
I Norge var flyet i flittig bruk i privat regi frem til det ble satt på bakken i 1973 grunnet manglende vedlikehold. Flyet ble etter hvert bygd opp til flybar stand igjen. Det ble så solgt til en privatperson i Sola som deponerte flyet til museet. Dets luftdyktighetsbevis gikk ut i august 1988.