Nils Reidar Roaldsøy

Jagerflyger, helikopterflyger og yrkesoffiser fra 1950- til 1990-tallet.

Nils Reidar Roaldsøy ble født i Stavanger 1. desember 1934. Han ble tatt opp som elev på Luftforsvarets flygeskole høsten 1952. På dette tidspunktet var han kun 17 år gammel. Etter 25 timer på Fairchild PT-19 Cornell på Værnes gikk veien videre til USA og Columbus Air Force Base i Mississippi. Den første oppføringen i loggboken hans etter ankomsten i USA var en tur med en Piper PA-18 Super Cub, fløyet 2. april 1953. Han fløy sin første solotur i USA med den samme flytypen 22. april. Etter 25 timer på PA-18 fløy han sin første tur i North American T-6G Texan 25. mai. Nils Reidar gikk solo på T-6G Texan 6. juni. Etter drøye 118 timer på T-6G Texan stod den avanserte delen av flygerutdanningen for tur. Denne skulle gjennomføres på Bryan Air Force Base i Texas. Her fløy han sin første tur i en North American T-28 Trojan 6. oktober. Etter 55 ½ timer på Trojan fløy han sin første tur med Lockheed T-33 T-bird 14. desember. Dette var den eneste turen han fløy med T-33 dette året. Frem til han fikk vingen i mars 1954, fløy han totalt 60 ½ timer på jet-treningsflyet.  

Etter at han fikk vingen, ble han sendt til Laughlin Air Force Base i Texas for en periode med såkalt gunnery med T-33A. Her fløy han, ifølge loggboka, 37 timer før han begynte på den mer avanserte gunnery-treningen på Luke Air Froce Base i Arizona hvor han fløy Republic F-84E Thunderjet. Etter 35 ½ times flygning med Thunderjet på Luke ble 19-åringen sendt hjem til Norge hvor han ble beordret til 334 skvadron på Sola. Her fløy han sin første tur med F-84G Thunderjet 26. august 1954.

Et snaut år senere, i juli 1955, ble 334 skvadron overført fra Sola til sin nye hjembase i Bodø. Selv om tiden på Bodø ble kortvarig for Nils Reidar, som vendte tilbake til Sola innen utgangen av året, rakk han å oppleve dramatikk i Bodø, før han igjen satte kursen sørover. Under landing på Bodø 9. august 1955 sviktet bremsene på hans Thunderjet. For å stoppe flyet før rullebanen og flyplassområdet tok slutt, trakk han inn understellet, slik at flyet skled videre på buken inntil friksjonen førte til at det stoppet. Flyet tok deretter fyr og ble totalskadd. Nils Reidar slapp uskadd fra ulykken.

Etter tilbakekomsten til Sola viser loggboken hans at det var forholdsvis lite flygning første halvår 1956. Frem til han begynte å fly Noorduyn Norseman i juli 1956, fikk han kun et titalls flyturer med T-33 T-bird, samt en flytur i en F-84E i januar, utlånt fra fotovingen som også holdt til på Sola. Ved utgangen av august dette året opphørte flygningen i stor grad igjen og tok seg først opp igjen fra juli 1957 da han begynte å fly Consolidated PBY-5A Catalina for 333 skvadron fra Sola sjø. Her tjenestegjorde han som flyger frem til han startet på et radarkontrollørkurs på Gråkallen i Trondheim i midten av september 1959. Etter at han ble ferdig på kurset 7. november 1959, finner vi en siste oppføring i loggboken hans fra 333 skvadron. Det var en tur-retur-flygning med Catalina mellom Bodø og Sola 20. og 21. senere den samme måneden. Med dette hadde han opparbeidet seg en total flytid på 929 flytimer med amfibieflyet. Ifølge Nils Reidars militære rulleblad jobbet han som radarkontrollør fra 15. november 1959 frem til han begynte på utdannelsen som militær helikopterflyger i USA våren 1967. Mesteparten av denne tiden tjenestegjorde han på Reitan der han var radarkontrollør fra mai 1961 til februar 1967, kun avbrutt av en ni måneder lang periode som operasjonsoffiser mellom januar 1966 og utgangen av september det samme året.

I februar 1967 tok Nils Reidar med seg kona og sine tre barn til USA og U.S Army Primary Helicopter Center ved Fort Wolters hvor han utdannet seg til militær helikopterflyger. På Fort Wolters gjennomførte han sin første helikopterflygning 6. mars med en Hiller OH-23D Raven. Etter 114 1/2 timer med denne typen fløy han instrumenttrening med TH-13T fra starten av juli til slutten av august, før han 28. august fløy sin første tur i en Bell UH-1. De siste turene med Bell UH-1 i USA er datert til 20. oktober 1967.

Den påfølgende måneden finner vi de første turene hans med Bell UH-1B i Norge. Den første turen som er oppført i loggboken hans, er datert til 13. november 1967. Etter å ha fløyet på 719 skvadron frem til august 1968, ble han overført til 339 skvadron som opererte ut fra Bardufoss. Her fløy han UH-1B som vingsjef frem til han ble beordret til 720 skvadrons C-ving som fløy UH-1B fra Sola. Etter å ha tjenestegjort som flyger på 720 skvadron i et år, ble han C-vingsjef i august 1971. 7. august 1972 fløy Nils Reidar sitt siste tokt med UH-1B på 720 skvadron. Han ble deretter sendt til England for å være med på å ta imot de første norske Westland Sea King-helikoptrene fra fabrikken og for å få utsjekk på maskinen. Et snaut år tidligere hadde han nemlig blitt utpekt som vingsjef for 330 skvadrons D-ving som skulle ta i bruk Sea King fra Sola da den nye helikoptertypen ble innført i forbindelse med opprettelsen av Luftforsvarets redningstjeneste.  

Ifølge loggboken til Nils Reidar fløy han sine to første turer med Sea King 5. september 1972. Den første turen ble flydd i Sea King 068, mens den andre turen ble flydd i 069. Påfølgende måned rapporterte Stavanger Aftenblad at det ved Royal Navy base Culdrose i Sør-England for tiden pågikk trening av dem som skulle bli de første lederne på 330 skvadron, etter at skvadronen skulle gjenopprettes våren 1973. Her var blant annet kommende skvadronsjef major Gunnar Nilsen, nestkommanderende kaptein Arne Eikhov, samt vingsjefene kapteinene Simen Korsvild, Gudmunn Hermansen, Asbjørn Setebakken og Nils Reidar Roaldsøy under opplæring sammen med en større kontingent norske flygere og øvrige besetningsmedlemmer og teknikere. Ved endt overføringskurs i England, skulle mannskapene ta med seg de nye Sea King-helikoptrene til Norge hvor de skulle fortsette treningen og danne grunnstammen i 330 skvadron som snart skulle reaktiveres.

Etter at konverteringskurset var fullført og bestått 26. november, satte Nils Reidar kursen mot Norge i Sea King 074 sammen med Asbjørn Sætherbakken som var annenflyger på turen. Etter å ha startet flygningen fra England 8. november, landet de på Gardermoen 10. november etter flere mellomlandinger både i England og i Danmark. Deretter gikk turen videre til Bodø 28. november hvor de skulle fortsette treningen med operasjoner i norske forhold. Denne treningen pågikk frem til dagen før Luftforsvarets redningstjeneste gikk på beredskap med Sea King.  

I midten av februar 1973, etter noen måneder i Bodø, fløy Nils Reidar Sigmund Moløkken til Sola i Sea King 060. Etter ei snau uke med daglige flygninger ut fra Sola vendte de tilbake til Bodø. Selv om loggboken til Nils Reidar tyder på at han stort sett opererte ut fra Bodø frem til 330 skvadron ble satt på operativ beredskap fra 1. mai 1973, var han stadig vekk innom Sola og en rekke andre flyplasser langs Vestlandskysten.

Etter at 330 skvadron ble satt på operativ beredskap, tok det kun dager før Nils Reidar 5. mai 1973 ble scramblet til sitt første operative oppdrag med Sea King ut til boreplattform Ocean Viking. Kvelden 27. mars 1980 var Nils Reidar fartøysjef på den første norske Sea King-maskinen som ankom ulykkesområdet etter at boligplattformen Alexander L. Kielland hadde kantret i Nordsjøen i meget dårlig vær.  

Loggboken til Nils Reidar viser at hverdagen på 330 skvadron bestod i regelmessige flygninger og mange rednings- så vel som ambulanseoppdrag de ti årene han ledet redningstjenesten på Sola som sjef for 330 skvadrons D-ving. Etter dette ble han sjef for operasjonsskvadronen på Sola fra 1983 frem til han ble sjef for operasjonsgruppen på Sola i 1989. I 1991 ble han utnevnt til oberstløytnant og sjef for Sola Hovedflystasjon. Denne stillingen hadde han inntil han sluttet i Luftforsvaret påfølgende år. Nils Reidar gikk bort i oktober 2009.

Museet har fått tilgang til minnematerialet etter Nils Reidar Roaldsøy via hans sønn Nils Olav Roaldsøy.