John Wiese

Jagerflyger og maritimt patruljeflyflyger på 1960-tallet

John Wiese ble født i 1940 og vokste opp i Oslo. Han har vært flyinteressert så lenge han kan huske. Da han var syv år gammel fikk han sin første nærkontakt med fly sammen med en klassekamerat som hadde Per Backe som far. Per Backe var administrerende direktører i Det Norske Luftfartsselskap og tok guttene med til Fornebu hvor de blant annet fikk komme om bord i en DC-3. John minnes tilbake til dette som en stor opplevelse, men det ble lenge til hans første flytur som fant sted i en 4-seters Cessna fra Widerøe da han var 15 år gammel. I mellomtiden var han en ivrig modellflybygger og leser engelske flyblader og han startet etter hvert på seilflykurs og som han fullførte sommeren 1958.

Etter at han fullførte artium i 1959, med et halvt år til sjøs innimellom studiene, søkte han på Flygeskolen og ble kalt inn på opptaksprøver. Etter å ha kommet seg gjennom nåløyet begynte han på rekruttskolen på Værens i august 1959 etterfulgt av 20 timers uttaksflygning på Saab Safir, teorikurs, engelskundervisning og to måneders befalskurs. Deretter gikk veien videre til Canada med en DC-7 fra SAS i mars 1960.

Etter språkskole og 25 timer på Chipmunk på Centralia ventet et halvt års tid med Harvard på Moose Jaw. Etter omkring 200 timer på Harvard gikk veien videre til Gimli like før julen 1960. Utpå nyåret fikk John stifte bekjentskap med den canadiske versjonen av T-33 som han fløy mellom januar og mai 1961. Han returnerte deretter hjem med flyvingen på brystet for å ta fatt på overføringsprosgrammet ved 718 skvadron på Sola. Deretter ble han sendt til Bodø og 331 skvadron for å fly F-86F Sabre.

John forteller at han stortrivdes med å fly F-86F, men gleden ble kortvarig. Ettersom 331 skvadron snart skulle ta i bruk F-104G Starfighter måtte mange av skvadronenes yngre og forholdsvis uerfarne flygere vike til fordel for de mer erfarne flygerne som skulle tjenestegjort på skvadronen når den etter hvert mottok F-104. Til sin store skuffelse ble John beordret til Sola og 330 skvadron for å tjenestegjør på Albatross fra nyåret 1962. Utpå sommeren ble perioden på Sola etterfulgt av en beordring til 333 skvadron på Andøya for å fly Albatross på operative oppdrag.

For å slippe å fly Albatross søkte han seg til Luftkrigsskolen hvorpå han ble kalt inn til opptaksprøver. På denne tiden var det faktisk stor rift om plassene på Luftkrigsskolen og etter at opptaksprøvene var gjennomført stod de igjen med 22 elever til 20 plasser. John forteller at det var de to yngste som måtte vike når, deriblant han selv. Han måtte dermed reise tilbake til 333 skvadron og Andøya for å fortsette sin vanlige skvadrontjeneste.

På denne tiden hadde flygerne i teorien tre års plikttjeneste, men de var pliktige å fortsette ytterligere tre år på åremålskontrakt dersom Luftforsvaret ønsket det. Dette ble sjeldent fraveket, så i praksis hadde flygerne seks års plikttjeneste. John lurer på om Luftforsvaret glemte han på grunn av ukene han hadde vært på opptaksprøver på Luftkrigsskolen i Trondheim. Han så i alle fall aldri noe til åremålskontrakten. Etter å ha undersøkt saken litt rundt forbi, fikk han kun dager før han egentlig skulle forfremmes til løytnant på treårsdagen for uteksamineringen fra Flygeskolen beskjed om at han var fritatt videre tjeneste fra treårsdagen for uteksamineringen fra flyskolen i Canada.

John fikk seg deretter raskt sesongkontrakt i Widerøe hvor han ble ansatt for å fly Noorduyn Norseman i Nord-Norge sommersesongen 1964 med base i Alta. Mens han ble sjekket ut av Hans G. Lund på Norseman og fløy opp til sivilt B-sertifikat inkludert sjøflygning, fløy han også Otter på Skattøra som styrmann. Mens Otteren fløy på sjøflyrutene, ble Norsemanen benyttet til alt annet.  Så lenge det var lyst døgnet rundt, kunne det bli lange dager og John hadde ambulansevakt 24 timer i døgnet gjennom hele sommerperioden med telefon på nattbordet og flyet rett utenfor. Hverdagen bestod blant annet av å fly legetransport, den lokale lensmann som sjekket at ikke laksenøtene var åpne i helgene, turister som skulle se Nordkapp, samer som var på handletur, flyttet leir eller reinleting og fiskere og jegere. På det meste hadde han 17 timer i luften i løpet av en 24-timers periode.

Måneden etter at kontakten med Widerøe løp ut i oktober, fikk John jobb i Braathens hvor han først fløy Fokker F27 Friendship etterfulgt av Fokker F28 Fellowship og Boeing 737, hvorpå han fløy hele 17 000 timer i sistnevnte fly. Da han ved fylte 60 år ble for gammel til å fly for Braathens fikk han seg en rekke ulike flygerjobber i mindre flyselskaper og fortsatte virket som kommersiell flyger frem til han ble 74 år. Frem til da opparbeidet han seg 31 000 flytimer som nok må være norgesrekord. Siden da har han vært aktiv småflyger og han flyr fortsatt sjøfly.

John Wieseble intervjuet av Sondre B. Hvam (konservator nmf og ph.d-kandidat ansatt i Jærmuseet) 12. august 2021.