Jan Magne Taarland

Jagerflyger og helikopterflyger på 1950- og 1960-tallet

Jan Magne Taarland ble født i Stavanger våren 1937. Han vokste opp på Forus, rett ved den tyske flyplassen, som ble anlagt i området under andre verdenskrig. Jan antar den tyske flyaktiviteten i området utvilsomt var medvirkende til at han raskt fikk en voldsom flyinteresse. Etter at han tok sine første flytimer i 14-15-årsalderen, ballet det bare på seg mer og mer. Han søkte på Flygeskolen etter  at han var ferdig med reallinjen på gymnaset forsommeren 1956.

Etter opptaksprøver og uttaksflygning i Norge, ble Jan sendt til Canada i 1957, hvor han etter noen timer på Chipmunk på Centralia, ble sendt til Pennhold for å fly Harvard, etterfulgt av Portage la Prairie for å fly den canadiske versjonen av T-33. Etter et drøyt år i Canada fikk han vingen. Deretter ble han sendt hjem til Norge og Sola, for det obligatoriske utsjekksprogrammet på 718 skvadron for nyutdannede flygere. Han ble deretter beordret til 332 skvadron på Rygge for å fly F-86F Sabre.

Jan minnes tiden på 332 skvadron som meget gøyal og interessant. Det er likevel ikke bare positive minner som sitter igjen. Flyvåpenet hadde på denne tiden et skremmende antall flyulykker, og etter et års tid på skvadronen, mistet han romkameraten sin i ei ulykke. Jan fikk ansvaret for å gå gjennom kameratens eiendeler, og finne ut hva som skulle sendes hjem til de etterlatte. Jan ble også med som æresvakt da kista ble fraktet fra Rygge til Sauda, hvor kameraten skulle bisettes i hjembygda.

Under oppholdet på Sola ble Jan forlovet med ei stavangerjente. Dette førte til at han meldte seg frivillig til overføring som helikopterflyger, da det ble etterlyst helikopterflyvere til Sola. Han ønsket naturlig nok å komme nærmere sin kjære. Slik skulle det ikke gå. Selv om han hadde forlatt 332 skvadron for å bli helikopterflyger på Sola, endte han opp på Ørland i stedet. Han innrømmer at dette førte til at han raskt angret på at han hadde forlatt 332 skvadron. Han hadde søkt om overføring til helikopter for å komme tikl Sola, ikke fordi han følte seg ferdig på jagerfly. Saken ble ikke bedre av at 332 skvadron noe senere byttet ut sine F-86F med nye F-5.

Jan ble værende i Luftforsvaret frem til 1968 og fløy både Bell 47, Sikorsky H-19 og Bell UH-1B. Etter en periode på Ørlandet kom han seg endelig til Sola, hvor han fortsatte å fly redningsberedskap for Luftforsvaret. I tillegg ble det flere utstasjoneringer til Nord-Norge for oppdrag i grenseområdene. Han minnes tilbake til mange spesielle og tidvis meget hasardiøse oppdrag.

Vi hadde disse små Bell-helikoptrene, og vi fløy jo med dem uansett vær og vind og om natta. Det var jo ikke et instrument inni. Det var bare et upålitelig standby compass, det var alt. Men vi fløy, vi visste ikke bedre. Ingen fortalte oss at dette ikke var lurt. I dag har du har ikke lov å fly ut med et fly på natta uten instrumenter. Så det var noen heftige opplevelser oppi det der, det var det.

Jan ble forholdsvis tidlig opptatt av flysikkerhet og var flytryggingsoffiser på Sola i flere år.

I 1968 forlot han Luftforsvaret til fordel for en sivil helikopterflygerjobb i Bergen Air Transport i Stavanger. Etter en periode her, fløy han DC-4 over Grønland for å bidra til isobservasjon og islosing av båter som hadde kjørt seg fast i drivisen. Ved en anledning ble DC-4’ern lastet full av utstyr og vitenskapsfolk, for å måle tykkelsen på Innlandsisen. Etter utallige kryssninger av isen i lav høyde, kom svaret. Isen er 3000 meter tykk! Jan vendte tilbake til helikopterflyging da han fikk jobb i Helikopter Service. Denne jobben likte han ikke. Han fant «ruteflyvningene» til og fra Nordsjøen svært kjedelig. Han fikk seg derfor jobb i Statoil. Her jobbet han som luftfartsikkerhetsspesialist de 15 siste årene av sin yrkeskarriere og har fått flere høythengende priser for sitt arbeid på feltet, deriblant sikkerhetsprisen fra Sola konferansen og i Statoil.

Jan Magne Taarland ble intervjuet av Sondre B. Hvam (konservator nmf og ph.d-kandidat ansatt i Jærmuseet) 2. oktober 2020.