Militærflyger på 1960- og 1970-tallet
Inge Hammersmark ble født i 1945 og vokste opp i Stavanger. Selv om han aldri fikk den helt store flyfascinasjonen som barn, fikk han en viss interesse for flygningen ettersom han titt og ofte både så og hørte jagerfly mens han bodde i Stavanger. Foreldrene til Inge hadde dessuten en venn som jobbet på flystasjonen på Sola. Dette ga guttungen en viss flyteknisk interesse. Inge minnes at den utløsende årsaken til at han søkte på Flyskolen i 1966 var at han kom borti en flyger som fløy i Luftforsvaret rett etter at han var ferdig med Gymnaset. Inge syns flygeryrket hørtes både artig og interessant ut og bestemte seg for å søke Flyskolen.
Inge ble kalt inn til opptaksprøver og kom seg gjennom nåløyet og ble etter hvert sendt videre til Canada. I Canada gjennomførte han både den elementære og avanserte flygerutdanningen på Moose Jaw. Her fløy han jettreningsflyet Tutor under den elementære delen av utdanningen og canadiskproduserte T-33 T-bird på den avanserte delen av utdanningen. Etter at han fikk vingen i april 1968 ble han sendt hjem til Norge som ferdigutdannet jagerflyger.
Etter hjemkomsten var Inge tre måneder på 718 skvadron før han var en innom 717 skvadron på Rygge en kort periode, før han ble sendt til Bodø for å fly Twin Otter. Som Twin Otter-flyger fløy han passasjerer og last mellom «alle» flyplasser i Nord-Norge og landet på de utroligste landingsstriper. En del oppdrag gikk ut på å frakte VIP-passasjerer som for eksempel forsvarsministeren, forsvarssjefen og andre høye generaler fra både fjernt og nært.
Selv om han i dag ser tilbake på tiden med Twin Otter med stor glede, føltes det der og da som en nedtur å ikke bli satt på jagerfly. Dette var medvirkende til at Inge søkte seg til Luftkrigsskolen i 1969. At dette var det siste året med toårig Luftkrigsskolen før skolen ble treårig, spilte også inn.
Etter at han ble uteksaminert fra Luftkrigsskolen i 1971 ble han satt til å fly Twin Otter i tre nye år. Noe av det mest spektakulære han gjorde i løpet av sine år som flyger på Twin Otter på 1970-tallet, var å bruke flyet som et simulert Penguin missil. Penguin missilet ble utviklet for å brukes på F-16 i anti-shipping-rollen. Forskere fra Kjeller installerte to datamaskiner bak i Twin Otteren hvor de satt å fulgte med under forskjellige simuleringer.
Inge husker speilet godt en periode på vinteren i 1973 da de lå ei uke på Kallax i Luleå for å fly turer over den islagte Bottenviken. Hensikten var å se hvordan Penguin missilet reagerte på islagt sjøområder. Han husker også en periode hvor han fløy jevnlige turer med to forskere bak i flyet som satt og fulgte med på datamaskinene sine for å studere hvordan Penguin missilene reagerte under siste innlegget før den treffer sitt mål. De fløy da i 500 fots høyde til man hadde det simulerte målet 45 grader og 2 nautiske mil ut til høyre. Da var det å svinge inn og stupe ned mot målet. Dette foregikk i høyest mulig hastighet som var «hele» 160 knop. Et annet krav var at svingen måtte foretas med «wings level». For å få til det måtte man holde mye sideror inn i svingen og mye motsatt balanseror. Dette simulerte da hvordan Penguin missilet ville fly. Inge minnes tilbake til at det var et problem at denne manøveren føltes veldig ubehagelig for de to forskerne bak, så de ble kvalme og spydde etter et antall slike innflyginger. I 1975 ble Inge overført til 717 skvadron på Rygge for å fly rekognoseringsjageren RF-5.
Primæroppgaven til 717 skvadron var fotorekognosering. Skvadronens sekundæroppgave var å droppe bomber og skyte med raketter og mitraljøse mot bakkemål. Inge minnes tilbake på at flygerne på 717 skvadron var mye borte hjemmefra. Skvadronen hadde hele tiden to fly som fløy ukesoppdrag over «hele» Europa. I praksis innebar dette Danmark, Tyskland, Belgia, Nederland og Storbritannia. Formålet med disse turene var å gjøre seg kjent med flygninger i Sentral-Europa og for å trene på å fotografere og observere militære mål i disse landene. Opplegget på disse turene var at de fløy ut mandag morgen og returnerte til Rygge fredag ettermiddag. De to flyene fløy separat til valgfrie baser og møttes på landingsstedet etter dagens økter og overnattet der før neste dags oppdrag. Oppdragene ble stort sett alltid gjennomført som lavtflyging. Inge husker tilbake til at det snitt ble det seks slike ukesturer på hver flyger på skvadronen hvert år mens han fløy på 717 skvadron. I tillegg lå flygerne på skvadronen rett som det var ei uke i slengen på Bardufoss også.
På 1970-tallet var det en god del trafikk av russiske marinefartøyer langs Norskekysten. I de årene Inge fløy RF-5 var han derfor rett som det var ute og fotograferte sovjetisk marinetrafikk. Det meste av dette foregikk i Nord-Norge. Det er likevel et tokt fra Sola han husker spesielt godt fra denne tiden.
En episode jeg husker godt var en gang jeg var på Sola i et annet oppdrag. Der ble jeg scramblet av TAOC (tactical air operation center) for å dra ut og titte på en konvoi med russiske marinebåter.
De var langt ute i Nordsjøen og gikk nordover. Så vidt jeg husker var de omtrent 160 nautiske mil ute. Jeg fløy ut i stor høyde for å foreta en skygjennomgang og forhåpentligvis få øyekontakt med fartøyene i den posisjonen jeg hadde fått oppgitt. Jeg kom under skydekket i litt under 1500 fot og halvdårlig sikt. I så lav høyde var jeg da ute av radiokontakt med Sola, og radaren på Randaberg kunne heller ikke se meg. Her hadde det vært gunstig om RF-5`en hadde hatt egen radar for å finne sine mål.
Etter litt leting fikk jeg plutselig øye på konvoien. Fem russiske marinefartøyer, bl.a. en Kresta og en Krivak, som var NATO-benevnelsen på disse krysserne. Jeg fløy opp langs siden på konvoien i lav høyde og lot de nødvendige kameraene rulle samtidig som jeg prøvde å observere så godt jeg kunne. Som forventet var de fullt klar over mitt nærvær. Dette visste jeg ved å se at hver eneste kanon de hadde ombord så ut til å følge meg og ha meg i siktet.
Jeg tok to slike pass og satte deretter kurs for Sola der bildene ble levert.
Det spesielle med denne turen var den totale ensomhetsfølelsen jeg hadde da jeg fløy langs disse skremmende krigsskipene. Hvis de hadde villet, kunne de ha plukket meg ut av himmelen uten problem. Ingen instanser på land kunne hverken se eller høre meg. Jeg var selvsagt klar over at helt reelt var jeg nok ikke i noen fare. Gjennom hele den kalde krigen drev Sovjet og NATO og tittet på hverandre og testet beredskapen, noe de fortsatt gjør…
Inge ble værende på 717 skvadron frem til han begynte å fly for SAS i september 1978. På dette tidspunktet hadde han 3200 timer på Twin Otter og 1000 timer på RF-5. Han minnes tilbake til en fantastisk trivelig og givende tjeneste.
Inge Hammersmark ble intervjuet av Sondre B. Hvam (konservator nmf og ph.d-stipendiat ansatt i Jærmuseet) 11. juni 2020.