de Havilland DH 114 Heron er et firemotors propellfly beregnet til passasjertransport. Flyet ble utviklet i Storbritannia like etter andre verdenskrig og hadde sin første flyvning i 1950. Det lille passasjerflyet med en lengde på 14.8 meter og vingespenn på 21,8 meter ble raskt et populært fly blant mindre flyselskaper. Flyet hadde en besetning på to man og var i stand til å ta 14 passasjerer. Dets toppfart var 370km/t. Med sin robusthet og små krav til rullebane kunne flyet operer fra områder som tidligere hadde vært utilgjengelige for passasjerfly.
Norsk bruk
En av de virkelig store Heron brukerne var Braathens SAFE. I 1952 fikk selskapet levert sine to første fly av typen. Braathens SAFE bestilte Heron flyene spesielt med tanke på sin innenlandske rutevirksomhet. De små flyene ville gjøre det mulig å utvide det norske rutenettet langt rimeligere og tidligere enn hva staten hadde forespeilet. Med dette startet Heron flyene å trafikkere selskapets første innenriksruter i 1952, Stavanger – Oslo, med mellomlanding i Tønsberg og Oslo – Trondheim. Braathens endte til slutt opp med seks Heron. Flytypen var selve arbeidshesten i Braathens innenriksflyvninger store deler av 1950-tallet, hvilket gav flyet kjælenavnet «luftbussen». Braathens solgte sin siste Heron i februar 1960.
Museets fly
Museets fly startet sin karriere for Garuda Indonesian Airways i 1953. Etter tre år med base på Djakarta ble flyet i 1956 solgt videre til Morton Air Services i England. Herifra gikk veien i 1972 videre til Fjellfly med base på Skien lufthavn, Geiteryggen. Flyet fikk den norske registreringen LN-BFY og skulle etter planen operere på norske innenriksruter. Fjellflys konkurs samme år satte imidlertid en uventet sluttstrek på flyets norske karriere alt før den hadde kommet i gang. Flyet ble med dette stående på Geiteryggen frem til flymuseet anskaffet det i 1984. Det ble så besluttet av flyet skulle restaureres og stilles ut i de så velkjente fargene til Braathens SAFE.
