Anders Sunde

Jagerflyger fra 1960- til 1980-tallet.

Anders Sunde ble født i 1938 og vokste opp på Lundamo som ligger 40 kilometer fra flyplassen på Værnes. Dette var med på å forme guttungens interesse for fly og flygning. Gjennom oppveksten så han til stadighet fly passere over Lundamo i lav høyde og han var ikke gamle karen da han begynte å bygge modellfly. Han husker også at han flere ganger fikk opplevde at tyske jagerfly gjennomførte simulerte angrep på det tyske luftvernartilleriet som var plassert midt på gårdsplassen der han bodde i 1944-45. Som tenåring opplevde han også den brutale realiteten som var forbundet med militærflygning og flygeryrket på denne tiden.

Under et opphold på hytta i Gisnadalen Rennebu i august i 1954, ble han vitne til at to F-84G Thunderjet passerte hytta i lav høyde på sin ferd innover den norske fjellheimen. Ikke lenge etterpå, kom et av flyene forbi hytta i motsatt retning, mens det andre uteble. Mens hele familien speidet mot Blåøret vest for Oppdal oppdaget de svart røyk som steg opp og han og de andre i familien fikk mistanke om at det ene flyet hadde havarert.  Han og faren bestemte seg for å ta turen inn i fjellet for å se hva som hadde skjedd. Etter halvannen time med rask gange ankom de krasjstedet. Det var kun en annen person som hadde kommet frem før dem. Anders minnes tilbake at det var et trist syn å se avtrykket av flyet som må ha gått loddrett i bakken med masse vrakdeler spredt rundt omkring. Lukta av brent kjøtt og olje var kanskje det som sitter mest igjen i minnet.

Man skulle kanskje tro denne erfaringen satte en demper på tenåringens ønske om en flygerkarriere, men resultatet var det motsatte. Nesten 70 år senere understreker Anders at det er helt merkelig hvordan mennesket er innstilt.  Turen til krasjstedet var faktisk den eneste nærkontakten Anders hadde med fly før han begynte på Flygeskolen tre år senere. Først da han han kom til Værnes i 1957, kunne han legge hånda på et komplett fly.

Anders begynte på Flyskolen på Værnes høsten 1957. Her gjennomførte han rekrutt- og befalsskole samt 20 timers uttaksflygning på Saab Safir før han ble sendt til Canada sommeren 1958. Første stopp i Canada var språkskolen London Ontario etterfulgt av rundt 20 timer på Chipmunk på Centralia. Deretter gikk veien videre til Pennhold i Alberta hvor han gjennomførte den elementære delen av flygerutdanningen på Harvard etterfulgt av den avanserte delen på den canadiske versjonen av T-33, T-bird på Portage la Prairie vest for Winnipeg.

Etter at han fikk vingen 23. oktober 1959 vendte han hjem til Norge og Sola for å gjennomføre overføringskurset på 718 skvadron.  I november ble han beordret til Ørland og 338 skvadron for å fly F-84G Thunderjet. Her ble han gående på bakken og vente uten å få noe flygning frem til han en dag fikk beskjed om å dra til Rygge og 332 skvadron for å få utsjekk på F-86F Sabre i stedet.

Etter utsjekken på F-86F ble han beordret til 336 skvadron som også holdt til på Rygge hvor han ble til han fikk ny beordring til 338 skvadron sommeren 1960. Han ble værende på skvadronen i to år frem til han ble utlånt til Flygeskolen på Værnes som instruktør på Saaab Safir, L-18 og L-19.

Etter et år på Værnes vendte han tilbake til 338 skvadron hvor han var nestvingsjef og navigasjonsoffiser et par år før han ble vingsjef i 1965. Deretter tjenestegjorde han på OPS-gruppen på Ørland som opsoffiser et år. I løpet av dette året sørget han for å holde seg operativ på F-86F samtidig som han fløy Saab Safir og singel Otter på Støttevingen på Ørland.  

I 1966 fikk han utsjekk på F-5 A/B og ble A-vingsjef på 338 skvadron som han kombinerte med rollen som skvadronenes våpenoffiser og instruktørjobb. I april og oktober påfølgende år var han med på å hente to fabrikknye F-5A fra McClellan AFB i Sacramento i California. Flyene ble først fløyet tvers over USA etterfulgt av Atlanterhavet. Slike turer ble kalt for High Flight/ Ferry Flight og var meget populære. Skvadronsjefen styrte hvem som ble beordret til disse turene. NATO Bullseye competition var en skytekonkuranse mot bakkemåll med jagerfly fra NATO land. Anders var på 338 skvadron sitt team i 1967, 1968 og 1969. Skvadronsjefen var selvskreven leder av teamet mens de andre deltagerne ble plukket ut etter rankinglisten på skytefeltet.

I januar 1970 ble han beordret til University of Southern California Los Angeles (USCLA)for et semester, tre måneder, og fikk videreutdannelse innen Aircraft Accident Investigation. Her var det mulig å ta med familien, kone og to barn ble derfor med på turen, mens den mellomste ble igjen i Norge hos besteforeldre. Umiddelbart etter graduation ble han sendt direkte til Chanute USAF base for en måned for å ta Jet Engine Investigation Course. Anders ser tilbake på dette kurset som det beste og mest lærerike kurset som han til da hadde hatt i sin flykarriere.

Etter hjemkomst ble han beordret til OPS-gruppen på Ørland som stasjonens flytryggingsoffiser frem til 1971. Han var med i flere havarikommisjoner, blant annet Twin Otter ulykken på Grytøya.  Deretter fortsatte han tjenesten på 338 skvadron som nestkommanderende frem til han i 1974 ble beordret til OPS-gruppen Rygge for å tjenestegjore som stasjonens flytryggingsoffiser. Her fikk han anledning til å beholde sin operative status og sine flyverferdigheter gjennom flygninger på 336 så vel som 717 skvadron.

Han forteller videre at han i 1973 og 1978 ble han «head huntet» som instruktør til NATO Winter Survival course som ble avholdt på Spåtind Høyfjellshotell. Formålet med kurset var å lære å livberge seg i den norske fjellheimen ved et eventuelt utsprang i fallskjerm. På dette kurset var det anledning til å ta med seg kone eller kjæreste, noe som var veldig populært blant NATO flygerne som deltok. En av grunnene til at Anders ble plukket ut som kursinstruktør var nok at han var en glad og ivrig skigåer. Dette kan underbygges ved at han var den eneste som hadde med seg slalåmski på kurset. Slalåmskiene ble det populære å låne av de som vågde seg ut på dem. Den ivrigste låntakeren var ifølge han selv  hans første skvadronssjef på 338 skvadron, Nils Christian Astrup.

I 1975 ble Anders beordret til 336 skvadron som også holdt til på Rygge som nestkommanderende. To år senere ble han forfremmet til  skvadronsjef på den samme skvadronen. Han hadde denne jobben frem til han i 1978 reiste til Canada og Cold Lake som utvekslingsoffiser. Her var han først et år på 419 Tactical Fighter Training Squadron før han ble postet til 434 Operational Fighter Squadron. Skvadronenes primæroppgaven var bakkeangrep og rekognosering. Operasjonsområdet var hele Canada med deler av USA inkludert Alaska. De store avstandene førte til at det ble mye air refuling i løpet av perioden i Canada. Mens han var i Canada gjennomførte han det populære og høythengende Weapons Instructor Course som gikk over to fulle måneder. Anders ble i løpet av karrieren også beordret på flere Flight Safety kurser som Cranfield, USAF Ramstein og universitetet i Stockholm.

Etter å ha flydd CF-5 i Canada i to år returnerte Anders hjem igjen til Norge i 1980. Nå fikk han etter eget ønske beordring til 720 skvadron og fikk full utdanning med instrumentkort på Bell UH-1B. Like etter på la han den militære flygerkarrieren på hylla til fordel for en videre karriere som helikopterflyger i Helikopter Service. Han startet i Helikopter Service i januar 1981. Anders påpeker at han er ekstra stolt over å ha vært operativ militærflyger i 24 år utenom å ha lagd en eneste skrape på noen av flyene han har flydd. Det har ikke engang vært så mye som en eneste punktering, noe han understreker at kunne hende selv den beste.

Anders Sunde ble intervjuet av Sondre B. Hvam (konservator nmf og ph.d-kandidat ansatt i Jærmuseet) 8. juni 2021.

• 

•