Eit brev heim

Av Peter F. Strassegger

«…og der er då Jæren fullkomin: berre heid og himil, berre lyng og luft»
Arne Garborg: Knudaheibrev


Eg skal ikkje skriva om det eg ikkje veit. Om då det byrja. I ungdomstida mi. Eg kom flyttande til. Så drog eg, gjekk tom, no kjem eg att.

 

Eg vil ikkje skriva om dette, og ikkje om barna mine, dei små eg dreg med meg, dei som har alt å mista.

 

Eg skal ikkje skriva meg inn i noko, ikkje skriva meg heim, ikkje skriva det som var, ikkje det som er. Eg skriv berre det eine: At noko har skjedd. Det er det einaste eg veit.

 

***

Det starta på Mellombels ølstove i sommar. Det kan ha starta lenge før. Kanskje allereie i ungdomstida, då eg kom flyttande til. Det står ikkje heilt klart for meg enno. Men noko har skjedd.

 

Mellombels er ein ny plass. Eg spurte eigaren ein gong kva slags bar det er, og han svarte: Det er ein smaksbar. Eg kjem med eit motsvar no: Det er ein hipsterbar. Midt i Bryne sentrum. Slik kunne aldri ha skjedd for berre nokre år sidan. Frå ungdomstida mi hugsar eg staden som Pontis Pizza, og her kunne me kjøpa shave-is i alle smakar. Det var den fyrste plassen eg blei kjent med etter at familien min flytta hit, eg var ein av dei som kom flyttande til, eg var ny, men eg fekk vener, og venene mine tok meg med til Pontis. Det såg bra ut for meg. Eg sykla rundt med dei nye venene mine, hadde allereie gløymt dei gamle venene mine, me syklar rundt, kasta vassballongar på folk frå Domustaket, stod på rullebrett, me røyka rulletobakk, snusa og me stal. Eg hugsa godt pizzastykkene på Pontis, me gjekk fram til desken, peikte på stykkene me ville ha, men me turte aldri gå heilt inn i lokalane, for der, på benkane heilt innerst satt nazistane. Dei snauskalla. Når dei stod ved desken, turte me ikkje gå inn, og når dei stod utanfor, på den vesle plassen på framsida, turte me ikkje ein gong å gå på same side av fortauet. Nazistane stod der med dei store maskinene sine, det me trudde var store maskiner, motorsyklar minst, men eigentleg var det berre mopedar, crossara, kanskje ein og anna firhjuling, men alt laga lyd, høy lyd, lyd som skremte oss, sjølv om me ikkje var barn lenger, men me trudde at nazistar hata alle oss som var unge, alle oss som skata, i alle fall var det det me blei fortalt. Eller fortalte me oss sjølv det?

På laurdagskveldane var det verst. Då blei manndommen vekka i dei, og karane blei til ekte mannfolk. Det kom andre folk til og, dei kom køyrande til frå alle småstadar rundt omkring, dei drakk, dei slåst, dei klina med damer, som ekte mannfolk! Men dei klina aldri med kvarandre, sjølv om nokon nok ville det og. Heller slåst enn å sei at ein er glad i nokon, det hugsa eg og frå barndommen min og, den eg flytta ifrå, den som blei kapsla inn i eigne spor i minnet mitt, dei som eg ikkje ville opna, som eg måtte holda unna, for eg opna meg for noko anna no, for alt rundt meg, og då kunne eg ikkje opna gamle minnespor, ikkje før i dei siste åra har eg opna dei, opna dei på vid gap, slept alt ut og skrevet det ut, skrevet det inn i bøkene mine, alt det gamle og alt det fine. No er det tomt.

Slåstinga hugsar eg godt, eg hugsar alle som snakka om det, frå dag ein eg kom her til landet var det snakk om det, om slåsting og fyll på torget. Eg klarte ikkje å førestilla meg korleis det var. Var det som på ein skulegard? Kven ordna opp? To år seinare, stod eg sjølv ute på torget, og såg på dei som slåst. Fyrst då skjøna eg kva det var, det som var heilt umogleg å forstå før eg hadde opplevd det sjølv, no skjøna eg det: det var underhaldning. Og eg var full på absolutt sitron som me hadde drukke i eit smug – ei låge på deling. Etter kvart kom eg her kvar helg, eg fann noko sprit i skapet til foreldra mine, eller øl som eg stal i butikkane, i ein-og-ein-halvlitersflasker. Eg hugsar særskilt ein slåsskamp: ein brynemann som alle kjente til, blei angripen av tre håbuar samtidig, men med utruleg dugleik, som me alle beundra han for, klarte han å slå dei ned alle saman, ein etter ein. Eg hugsar det godt, fyrst haldt han den eine med handa medan han avverja eit tilløpande angrep av ein anna kar, som han klarte å få slengt ned i bakken. Der blei han liggande livlaus, og så byrja brynemannen å banka opp han han held i handa, og den tredje håbuen trur eg blei skremt og la på sprang. Eller blei han og slått til han blei liggande livlaus midt i vegen han og? Eg hugsar ikkje lenger. Sjølvsagt blei me, unggutar som me var, imponert av brynemannen, han var ein av oss, han var brynemann, han slo ned tre håbuar samtidig, han var som oss! Eller var det me som blei som han? Frå dagen etter byrja historiene å ta til. Historiene om han som slo ned tre håbuar samtidig, historier om oss som såg på, historier om staden vår. Nokre månader seinare byrja ein av venene mine å slåst, han rulla rundt på bakken med eit godt grep om ein eller anna fyr, og alle me andre gjekk rundt og hissa oss opp over alt me såg, me bruste oss opp, ropte føkk ju til folk, kom her å sei det!

 

Det er staden eg vil skriva om. Den eg kom flyttande til, den eg blei ein del av, der eg blei ein av dei andre. Eg vil skriva om det eg blei til og alt det som staden har gjort meg til, og samstundes vil eg skriva om noko anna, om det ein ikkje kan seia i ettertid, om at ein ikkje kan seia noko i det heila i ettertid, for i ettertid kan ein ikkje gjera anna enn å prøva å forstå. Men forståinga er alltid falsk, forståinga i ettertid er noko me fortel oss sjølv, innbiller oss sjølv. Noko me trur på. Derfor må eg skriva det på denne måten, og eg må skriva om alle dei som klarte seg og kom seg vidare, og alle dei som kom på glattcella, om dei som voks saman og dei som skilte lag, om dei som banna for kvar setning dei sa, og dei som klarte å legga bannorda ifrå seg, om dei som blei verande, og dei som drog sin veg.

Det er noko me ikkje kan forstå.

Ikkje i ettertid.

Og kanskje heller ikkje om ein er midt i det.

 

Ungdommane er ikkje barn, livet deira er ikkje soning.

Dei er midt i dommen.

Framtida blir aldri den same etterpå, samstundes finnes den ikkje frå før, og noko skapes for ein kvar. Men kva då? Me kavar, me blir redde, me blir såra. Og såra ser me på som vener etterkvart.

 

Men sorga er størst i ettertid.

 

Mellombels er vår stad.

Kanskje nokre ungdommar kan seia noko slik ein gong?

 

***

Bygget står som før, det stikk som ein meisel inn mot den opne brusteinplassen på torget, her me rulla rundt, her me brusa oss opp og ropte føkk ju til kvarandre som ekte mannfolk. Her fekk me bank og blødde frå panna, me drog kvarandre bort frå slåsskampar som ikkje skulle slåst, og me drog kvarandre med til slåsskampar som skulle slåst, og me byrja å drikka mindre i skjul, me trong ikkje lenger stela for å få tak i øl, me kunne kjøpa heimebrent og porno på same tid av ein av nazistane, og me blei gamle nok til å køyra moped, og me fant ut at dei måtte trimmast for å få den rette lyden, og nokon av oss blei som nazistane og andre blei annleis, nokon kom på glattcella og andre blei køyrt heim av politiet, nokon køyrte moped og andre stal ein bil, nokon brusa seg opp og slåst medan andre såg på, men me var vener støtt, og eg var ein av dei som hadde kome flyttande til, det var nesten gløymt no for me var vener som hadde vokse saman, og no var me vener som voks me ifrå kvarandre igjen, det var det som var viktig no, at me voks ifrå kvarandre, og eg voks ifrå dei andre på same måte som alle andre voks ifrå meg, eg var lik dei og dei var like meg, det var det som var så rart, me hadde ikkje noko ord for det som skjedde. Me visste ikkje kva det var men me kjente at noko skjedde. Kva var det? Så underleg, så skjult. Me kunne ikkje slåst for det, ikkje brusa oss opp for det. Ikkje hadde me opplevd noko slikt før, det berre skjedde. Det einaste me kunne gjera var å banna.

 

Så kom ein dag i 2001, dagen då kongen kom på besøk. Kongen og dronninga kom berre, nesten som av seg sjølve, me merka ikkje at dei var her. Nei, det er ikkje sant, me visste på førehand at noko held på å skje, sjølv om me ikkje visste kva det var, for ei bygd er ei bygd, og ein dag byrja kommunearbeidarar å endevenda heile torget. Asfaltflekkane blei køyrt bort, kva gjorde dei med dei? Vegen som gjekk forbi Pontis blei sperra og skulle aldri opne igjen. Kvar skulle nazistane gjera av seg no? Det blei lagt brusteinar over heile plassen, torget blei bilfritt, og scenen blei utvida. Før hadde den berre tre trappetrinn, men det er ikkje noko for ein konge, han må ha seks-sju trappetrinn, minst!

Og det fekk han.

Og så kom dagen.

Kongen og dronninga drog litt rundt her og der før dei stilte seg opp på den nye scenen, vår scene, der me plar å sitta og laga spytteklyser i bakken, no stod kongen og dronninga der, og det var mange som var der og høyrte på, heile torget var fullt, folk over alt, men eg var ikkje der, og ikkje venene mine heller, for det var ikkje vår stad, ikkje ennå, det var framleis noko nytt det som held på å skje, noko framand. Kven var alle dei som var der? Det var folk me kasta vassballongar på då me var mindre, det var folk som oppdaga oss medan me stal i butikkane, det var folk som såg ned i bakken når dei gjekk forbi oss, for sjølv om me var unge var me mange, me var ekte menn som drakk oss fulle og slåst og me var ikkje redde, me ropte ting etter dei, for kven var dei? Vaksne folk! Kongen stod og siterte den gamle diktaren framfor dei. Ja, slik var kongen, og slik var folka som stod der og høyrte på, sånne som likte kongen, og sånne som likte Garborg. Dermed kunne ikkje me like det same, for det var berre dei vaksne som likte kongen og den gamle diktaren, og aldri hadde me høyrt om nokon som les Garborg, andre enn vaksne, lærarar og dei gamle.

Men i ettertid har eg skjønt noko, i ettertid har eg skjønt at Garborg var viktig den gongen, så viktig som han kanskje aldri har vore sidan, for han hadde si tid, den gamle mannen som eg ikkje visste nokon ting om. I 2001 var det jubileum, han hadde tid på seg og var ikkje kapsla inne i eit minnespor eller tildekt med vene monumenta. Men den tida kom snart, like etterpå eigentleg, for folka som fekk endevendt på heile torget, dei som reiv opp asfaltflekkane våre og sperra vegen framfor Pontis, dei som øydela scenen vår der me plar å spytta i bakken, dei hadde store plana for den gamle diktaren. Fyrst og fremst måtte han ha ein eigen plass på torget, og ikkje veit eg kven som planla kor han skulle stå, men han måtte no stå her på torget meinte dei, den gamle diktaren, stolt og kneisande måtte han stå, og så fann dei ein plass til han som dei trudde var best. Og der satt dei han ned, der satt dei han ifrå seg, fundamenterte statuen, og der står han den dag i dag, ein ekte Fritz Røed-skulptur, stor som ein sovjet-Lenin, heldt eg på å sei, i heilfigur. Eg ser det eg ser, og eg brydde meg ikkje om det eg såg då, men eg bryr meg no, for det er noko eg ikkje tenkte på før, noko eg tenker på no: eg veit ikkje kvifor han står der han står. Kjem du gåande inn på torget frå oppsida, frå Pontis-sida, eller Mellombels om du vil, så ser du ikkje Garborg.

Dei har gøymt han!

Kongen såg han nok heller ikkje då han siterte han. Eg var ikkje der og såg kongen men eg veit kva eg ser no. Eg veit ikkje kvar eg var då, eg brydde meg ikkje om kongen og eg brydde meg ikkje om Garborg, eg var ein av venene mine, og venene mine og eg voks ifrå kvarandre, eg byrja å få nye vener, heilt andre vener, vener som ikkje slåst, vener som ikkje bruste seg, vener som rusa seg utan vald, vener som vaks saman og ifrå kvarandre igjen, vener som rusa seg og døyde, og vener som klara seg. Det sama leksa om igjen. Eg vaks saman med dei, med dei nye venene, og eg blei eldre og gjekk på vidaregåande, eg blei russ og eg byrja å tenka stort om meg sjølv, eg trudde eg hadde noko i meg fordi eg var annleis enn dei andre, eg trudde stort om kjenslene mine, og etterkvart, då eg hadde missa all kontakt med venene mine som slåst, då eg var sikker på at eg ikkje ville få bank for det, då turte eg å tru at eg kunne bli kunstnar, at eg likte dikt og måleri, at eg kunne skriva og teikna, at eg kunne klara meg med det, med mitt eige sinn åleine. Men framleis hadde eg ikkje opna nokon av minnespora mine, framleis hadde eg ikkje gjort anna enn å tru det eg sjølv trudde på, framleis kunne eg ikkje snakka meir enn to setningar utan å banna, utan å bruse meg. Og framleis las eg ikkje ei einaste bok sjølv om eg trudde eg skulle bli kunstnar, og språket blei ikkje betre av å skriva slik, åleine, og eg visste ikkje kven Garborg var utanom det vanlege, og det einaste eg visste om Garborg var at nokon hadde spraylakkert statuen av Veslemøy ei natt. Eg visste kven det var, og eg hugsar at han som gjorde det kom i avisa på grunn av hærverket sitt, og at eg blei misunneleg på han på grunn av det, han hadde spraya ein raud kjole på Veslemøy og kom i avisa.

Dette med Veslemøy tilhøyra den gamle tida, då me brusa oss opp og drakk, og sjølv om eg hadde vakse ifrå venene mine og dei ifrå meg, sjølv om eg hadde fått nye vener og trudde eg kunne bli kunstnar, så hang slike ting igjen. Den raude spraylakkjolen til Veslemøy.

Kongen og dronninga drog sin veg og torget vart aldri meir det sama. Det var blitt bilfritt, Pontis fantes ikkje meir, nazistane hadde blitt eldre, me som var unggutar hadde og blitt eldre, nokon av oss hadde slåst ifrå oss medan andre kom i fengsel, nokon flytta på seg og andre blei nazistar i vaksen alder, nokon forblei som dei alltid hadde vore, nokon blei fine på det, og nokon blei alkoholikarar. Ungdomstida mi var forbi. Eg antar at det var då det heile byrja, og eg skriv no om staden vår som var, og den som blei til, om dei som slåst og dei som ikkje slåst, om dei som såg kongen og dronninga og dei som ikkje brydde seg om slikt, om dei som flytta på seg, og dei som kom heim igjen. For der er me alle like: Me veks ifrå kvarandre og me blir framande for kvarandre. Det gjeld kongen, og det gjeld Garborg, han som framleis står der, heilt i randen av torget, i skammekroken, med for store nevar, ruvande som ein kjempe, han ser utover mot torget, eller eigentleg ikkje, for slik dei har plassert han er utsikta hans dekka til av scenen der kongen stod. Kongen såg ikkje Garborg medan han siterte han, og Garborg sjølv ser berre inn mot baksida av andedammen. Fugleskiten renn nedover ansiktet hans.

 

***

Det var ein onsdagskveld i juli, og det var litteraturkveld på Mellombels ølstove. Heilt innerst i lokalet satt me, der dei gamle nynazistane pla sitta og glo ut på alle som gjekk forbi, der satt me og snakka om skriving og dikting. Og kor merkeleg er det ikkje at det kan gå slik med ein stad? For nokre år sidan turte eg ikkje gå inn her, men no satt folk i hippe lenestolar og høyrte på andre folk som snakka om bøker og skriving, om inspirasjon og nynorsk. Og på laurdagskveldane er det ingen som slåst lenger, ikkje på sama vis i alle fall, ikkje som før då det var underhaldning at unge menn banka livsskiten ut av kvarandre. No er bygda blitt ein by og alle er blitt finare på det, i alle fall på overflata, og viss du bestiller ein vanleg øl på Mellombels får du spørsmål om kva du meiner. For dei har berre ein vanleg ølsort i utvalet, alt anna er nytt, handverkøl.

Det einaste som ikkje fungerte den kvelden var mikrofonane, det vil sei at det var for mange av dei der me satt i ein ring alle fem deltakarar med kvar vår mikrofon i handa. Berre gjenklang og piping, men det fekk me og ordna opp i og alt gjekk sin gang, så vandt og uvandt på same tid, så strigla og fint, ein litteraturkveld på Bryne, kvifor ikkje? Ein kan vel leva greitt her? tenkte eg. Kanskje ikkje så dumt å flytta heim likevel? Men så, då det nærma seg slutten, kom spørsmålet som drog meg tilbake til byrjinga.

Kva slags forhold har du til Garborg?

Det er eit obligatorisk spørsmål å stilla no, for me veit kven han er, me har sementert han med statuar og museum, med byster, formidlingarenaer, jubileumsfester, og ein heilfigur av han bak torget. 1890-åra er forbi, Askerkretsen er borte, 2001 er og forbi, og kongen kjem ikkje tilbake til scena, torget har blitt endevendt for denne og neste generasjon, alle veit kven Garborg er no, det er så sjølvsagt, han står jo der, han er den store lokaldiktaren, han står der og glor inn mot torget, myser gjennom fugleskiten og ser på oss, og om 7 år er det eit nytt jubileumsår.

Eg satt med mikrofonen i handa.

Fortida er ikkje sona, det var den raude kjolen til Veslemøy eg såg. Eg visste ikkje kva eg skulle seia, Garborg var den han var, fastlåst og støypt, dei gamle les han sikkert framleis, tenkte eg, men dei behøver ikkje, han står der alt. Så kom noko fram i meg, eit minnespor eg ikkje hadde opna før, frå nazistane på Pontis, frå isoporbegeret etter at shave-isen var oppeten, endene som satt på torget og spytteklysene på scenen. Det som var då og det som er no, bindingane imellom, nazistar på Pontis og litteraturfolk på Mellombels, og eg fekk ein tanke, tanken om at det finnes ein stad her, her på Mellombels, det skriv eg i alle fall no, og orda får dermed ei ny retning, og eg må følga dei, følga orda vidare ut når det blinkar i dei forholdsvis nye brusteinane utanfor Mellombels.

Kva slags forhold har eg til Garborg?

Kva hugsa eg?

Sigbjørn Reime, så klart. Medan me trilla rundt på rullebrett og gjekk på ungdomsskule, medan me drakk oss fulle og slåst i helgene, hadde me ein engelsklærar. Han budde bak huset til Jånne, der me av og til spelte fotball og kasta steinar på kvarandre på ein nedkomen og lite brukt grusplass. Av og til gjekk Reime forbi, nokon gonger helsa han, andre gonger ikkje. Plutseleg ein dag slutta han som engelsklærar, og eg hugsar dette no, fordi eg syntest det var synd at han skulle slutta, fordi eg syntest at han var ein av dei få lærarane som såg meg i augo medan han underviste. Og eg hugsar at Reime var glad for å slutte, noko eg ikkje klarte å skjøna då. Sigbjørn Reime var glad for å slutte, han var glad for å bli kvitt oss. Kvifor det? kan me ha spurt han, for eg hugsar at han ein gong sa at han skulle byrja i drøymejobben sin. Eller kanskje han ikkje sa det slik likevel, når eg tenker meg om trur eg det var klasseforstandaren vår, Signe, som sa det til oss etter at han hadde slutta. Men Sigbjørn Reime fant drøymejobben sin, langt unna oss udugelege ungdommar, me som drakk i helgene, me som stod i dommen og brusa oss opp og slåst. Sigbjørn Reime slutta på ungdomsskulen og byrja i drøymejobben sin då ungdomstida mi tok slutt, like før kongen kom på scenen, og ikkje lenge etter, då eg hadde vakse ifrå nokre av venene mine, og byrja å få meg nye vener, då eg gjekk på vidaregåande og litt etter litt byrja å mistolka vanlege kjensler som teikn på at eg kunne bli kunstnar, då drog norskklassen vår på utflukt opp til Undheim. Og der trefte eg han igjen, i Knudaheio, og det som overraska meg var at han hugsa meg. For meg var han den same som før, han hadde den same kakibrune jakka på seg som då han var lærar, no stod der, i stovå til Aadne og Eivind og fortalte om sjølvmordet til faren, kor han kan ha hengt seg og så vidare, heile tida den djupe, intense blikkontakten. Streng og tydeleg og god, som før.

Eg lurar på om han hugsar det han og?

 

Heimen høyrar til i minnet.

Staden blir aldri lik som den var. Endringane er som bølgene som ollar seg inn over strendene våre, dei kvite utanomjordiske strendene våre, alltid annleis, alltid i bevegelse.

 

Men samstundes er det noko som ikkje endrar seg, noko som blir verande usagt. Det er det eg skriv om. For der er eit von. Der bannorda forsvinn.

 

***

Han kom heim. Til staden vår. «So heime som ein burtkomin son kann vera, når heimen er burtkomin likso vel som sonen». Han ville flytta heim han og, odelsgutten fra «sud-hallet att-under Garborgs-åsen», han ville venda heim. Fyrst gjekk han til doktoren, måtte finna ut av det, om han framleis hadde det i seg til å bli bonde. Han var blitt lei av å «liggje å prikke på papper med ein penn stødt», denne bokmannen, som han kalla seg sjølv, men doktoren berre smilte. Ånei, han hadde det ikkje i seg lenger, «det du ein gong hev kasta ifrå deg tek du ikkje letteleg att». Tida hans var forbi, men han ga seg ikkje, sjølv om det var for seint for han, kva veit vel doktoren? For hundre kroner fekk han eit knapt mål jord med utsyn over heile heimlandet sitt. «Dette brune heid-landet med grøne gardflekkir og her og der ein skimt av vatn eller å, so som det herifrå breider seg ned-yvi og ut-yvi til havs».

Det er framleis tidleg på heimreisa hans, og heimhugen er stor, han går rundt i det lyngbrune, skoddesløra landet, ser til tider «bìtar og bròt av jøtnar og troll», og han kjenner seg att der han går, den umiddelbare lengselen blir døyva, og han blir eitt med landet, den gamle mannen, det er hans igjen.

 

«No er eg heime. No er eg der eg er ifrå».

 

Men det varer ikkje lenge, altfor kort eigentleg, før det framande dukkar opp. Han, den bortkomne sonen, går rundt, setter seg på eit steingjerde, kjenner igjen kvar stein, går vidare, innom barndomsheimen sin, der som me no har stilt livet hans ut som eit skjelett, men den gong budde folk her, og den gamle mannen drog på besøk hjå dei, Anna ans Tønes og husbonden hennar, han besøkte dei, satt seg ned med dei, såg på dei, han såg det han såg, det var snille folk, men bonden syntest ikkje å vera så sterk, likevel klok og grei. Det meste var som før, men herregud så lite. Han såg seg rundt i heimen sin, denne heimlause heimen, og no er han den framande her i huset. «Mest framand kjenner eg meg her, der eg skulde vera heime». Og han spør seg sjølv: «Dette ”heime”, er det til slutt anna enn ein draum?».

 

Tida hans var forbi, heimreisa drog ut i tid, blei til heimturar, kortare og lengre, opphald i sommarhalvåret, men han flytta aldri heim. Kvifor ikkje? Han døyr på Austlandet, som ein Asker-mann, ein heimlaus Asker-mann, han, den gamle mannen, som vart født og oppvaksen her. No og då drog han heimom, men blei aldri meir jærbu. Kvifor ikkje?

 

Kva leita han etter?

 

«Du Jæren, du gamle Jæren, du myrke, ljosande Jadar frå gamall tid, me skal finne deg att og vinne deg att».

 

Ein gong var han ung, odelsgut, men han tok ikkje over som han skulle, han utdanna seg til lærar, drog ut i verda, starta nokre aviser her og der, drog vidare, og då han slutta i Tvedestrandposten fekk han fem dalar frå kassen, og «med dei fem dalane strauk eg til Oslo og vilde ”studere eller døy”». Han ville sjå om han hadde det i seg, sjå det an ei stund, for spørsmålet var om han var diktar, tenkte han, eller skreiv han i det minste i ettertid. Han var framleis ung då, var framleis ikkje blitt den gamle diktaren, han som me har stilt ut med statuar og museum, han hadde framleis tid på seg, tid på seg til å bli diktar, tid til å bli heimlaus, men var han diktar så var alt greitt, for «ein diktar skulde kje kunna noko; han skulde vera geni». Så det var lettvindt dette her, tenkte han. Eller skreiv han i det minste, i ettertid. Han skreiv alt dette i ettertid, som gamal. Då er vel alt lettvindt å forstå, om man vil. Om man verkeleg vil.

 

Men han visste det.

Han må ha visst det, for han skreiv det i ettertid, og forstod.

 

Han døyde ikkje i Oslo, sjølvsagt ikkje, han levde, blei levande, fekk det til for seg og blei diktar, men han blei ein diktar som lengta heim, og til slutt, då tida hans var forbi, ville han venda heim igjen, så han drog, og skreiv brev etter brev, men breva kjennes for meg mest ut som ei avverging mot eit tungsinn.

Det gjekk mot slutten av heimreisa då han skreiv dette: «Det myrkaste i Livssogo mi hev eg att å fortelja. Eg skal fortelja det stutt».

Han fortel det stutt, om og om igjen, i alt han skriv, i alt han gjer til liv med papir og penn. Kanskje han måtte det. Vera nærgåande for å forstå det gamle. Kanskje var det det han var, ein som forsøker å halda seg oppe ved å skriva. Det som skjer får skje under skrivinga. «Det gjekk upp og ned med meg. I dag hadde eg ei leid rid. Og den fær vel få skuldi for at eg vart ”full den syttande” ». Han som var så opptatt av landet sitt, av staden sin, som til slutt meinte at det ikkje var han som var heimlaus, men folket og landet. Han må ha hatt ei sterk tru på orda sine, på språket sitt, og han drakk seg frå sans og samling den syttande mai 1901, for «når ein ikkje veit anna å velja millom enn ein dram og eit reip… nå; eg tok drammen».

Det er noko tungt som ligg her i språket, noko me må merka oss no, i ettertid, no som tida hans er forbi. Han skriv: eg tok drammen. Han skriv ikkje eg tar drammen. Det er ikkje notid for han når han skriv det, han ser tilbake på valet han tok. Ikkje noko er for evig og alltid, me må lesa det slik, tenker eg no. Tida hans var forbi, som den gong, som no, ein kan forstå kva ein vil i ettertid, men det som ein skal gjera kan ein berre gjera ein gong. Ein kan gjenta det gong etter gong, men berre ein gong kvar gong. Også det å overleva. Han visste det. Han skjøna det så godt, og han skreiv det. Ingenting er lettvint å forstå i ettertid. Han valde å leva då, men han tar ikkje drammen kvar gong, berre den eine gongen, denne eine gongen tok han drammen, men kva vil han vela neste gong, det veit han ikkje. Det vil han ikkje seia, for han veit det ikkje, på same måte som me ikkje veit kvar tid noko startar og tar slutt, kva tid me kan forstå noko i ettertid og kva tid me er midt i det. Kva som er ein stad, kvar tid staden er ein del av oss, kvar tid den veks ifrå oss. Han var arvingen som vraka arven, «han vilde vera tenar hjå framande i staden for herre heimen», og garden blei selt, og odelsguten var ikkje heime då det skjedde, han var på seminarskule, og faren skulle eigentleg dra med dei andre til den nye staden dei hadde kjøpt, ein stad nær byen. Men før han drog, greip han reipet. «…og framand gjekk han or verdi; son hans måtte verta gamall sjølv, fyrr han lærde å skyna det syrgjespélet som livet hans Eivind Garborg vart».

Var heimhugen hans borte?

 

***

Etter litteraturkvelden var omme gjekk eg ut. Dei forholdsvis nye brusteinane utanfor, lyset frå lyktestolpane blink i dei. Nokon hadde satt opp ein svær sandkasse her, midt på torget. Eg gjekk forbi alt dette, gjekk over heile plassen, ned mot scena, mot andedammen. Eg såg dei hadde byrja å endevenda ein annan del av staden vår no, heile Kongoelva var utgraven. No byrja det igjen, øydelegginga, starten på det nye ein gong til, det eg skriv om er det eg ser, øydelegginga av staden vår, og det me igjen må byrja å fortelja om. På nytt og på nytt. Eg må det, no som eg flyttar hit. Eg drog for å sjå han, eg ville sjå om eg såg det sama. Bak scenen, kneisande, ruvande, sjølvsagt. Som alltid, som me har satt han der til å stå, stolt, aldri radbrekka, og kanskje det er det som er vona hans, at me ikkje har satt han opp midt iblant oss. Me har laga museum av heimen hans, av skrivestova hans, me har stilt han ut og held på å sementera han heilt, for me forstår så mykje no i ettertid, med statuer, jubileumsår og store ord. Til og med kroppen hans er gravlagt i jorda her. Men ein ting let me aldri skje: me let han aldri koma heilt heim.

Nedste bilde: Arne Garborg av Fritz Røed, Bryne torg; foto: Peter F. Strassegger. Øvste bilde: Peter F. Strassegger på Garborgsenteret; foto: Ørjan Zazzera Johansen, Garborgsenteret.


Peter Franziskus Strassegger er forfattar og psykolog, fødd i 1984 i Graz, Østerrike. Familien flytta til Bryne då han var 11 år. Han debuterte med romanen Stasia (2012), som han fekk Tarjei Vesaas debutantpris for. Romanane Før de henter oss og Slutten på flagget vårt kom i 2015 og 2017.

27. januar kl. 15 heldt han foredrag på Mellombels, Bryne. Arrangementet var ein del av Garborgdagar 2018.