av Sondre B. Hvam, Konservator NMF

Gjennom de siste årene har Jærmuseet jobbet med et dokumentasjons- og forskingsprosjekt som fokuserer på militæraktivitet i Solaområdet under den kalde krigen. I desember 2016 ble den vitenskeplige arikkelen «Sola Hovedflystasjon som fremskutt krigsbase for amerikanske flystyrker – brudd eller videreføring av tidligere politikk?», publisert i Historisk Tidsskrift nr.4 2016. Deretter ble de publisert en popularistisk

Denne artikkelen går videre og fokuserer på den amerikanske flyaktiviteten som kom på Sola som følge av innføringen av COB-konseptet i 1974, og utplasseringene på norsk jord fra 1978. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Flyhistorie – Norsk Luftfartshistorisk Magasin nr. 44 i juni 2017.

I mai 1974 ble den topphemmelige COB-avtalen signert mellom norske og amerikanske myndigheter. Avtalen skulle sikre amerikanske flystyrker baserettigheter på en rekke norske flyplasser i en krise- eller krigssituasjon. Avtalen forutsatte at de utvalgte flyplassene skulle bygges ut og forberedes for de amerikanske flystyrkene allerede i fredstid. Dette for å legge forholdene til rette for en umiddelbar overføring av de amerikanske flystyrkene ved en eventuell krigsmobilisering. Amerikanske flystyrker skulle også gjennomføre regelmessige øvelser fra sine utpekte krigsbaser på norsk jord. I denne artikkelen følger vi den amerikanske flyaktiviteten fra Sola som kom som en direkte konsekvens av COB-avtalen.

165th Tactical Reconnaissance Squadron
Grytidlig på morgenen søndag 26. februar 1978, dundret 24 amerikanske McDonnell Douglas RF-4C Phantom II nedover hovedrullebanen på Standford Field i Kentucky. Utover å være flyplassen til storbyen Louisville, som omkranser den i alle retninger, var dette også hjembasen til Den amerikanske nasjonalgardens 165th Tactical Reconnaissance Squadron (165th TRS) underlagt 123rd Tactical Reconnaissance Wing (123rd TRW). Da de amerikanske fotoregkonoseringsjagerne omsider tok av på morgenen 26. februar, var dette en lenge etterlengtet avgang. Opprinnelig skulle flyene ha tatt av to døgn tidligere, men ustabilt vintervær hadde utsatt toktet 48 timer. De 24 flyene tok nemlig ikke av på et ordinært treningstokt. Flyene skulle ut på et såkalt Coronet-tokt. Dette innebar at flyene skulle langt, meget langt. Coronet er kodenavnet på en operasjonstype, spesialutviklet for å overføre jagerflystyrker over lange distanser, fortrinnsvis over Atlanterhavet og Stillehavet.

Etter avgang fra Standford, satte de 24 flyene kursen østover mot Nord-Atlanteren. Like utenfor den amerikanske østkysten ble de 24 flyene møtt av Boeing KC-135 Stratotankere fra den amerikanske Strategic Air Command (SAC). Etter at flyene hadde gjennomført toktets første luft-til-luft-tanking, fortsatte 18 av flyene østover, mens seks av flyene brøt ut av formasjonen og tok fatt på andre oppdrag. Disse seks flyene hadde blitt med på toktets første fase som en flyvende beredskap, klare til å steppe inn på hovedtoktet dersom noen av flyene fikk tekniske problemer i forkant av den første lufttankingen. Etter den første lufttankingen, tok det dog ikke lang tid før ett av flyene fikk problemer med ustabilt kommunikasjonsutstyr. Det måtte gjøre vendereis. De 17 resterende flyene fortsatte toktet mot Europa. På vei over Atlanteren fikk jagerne navigasjonshjelp fra et Boeing EC-135 fra Tactical Air Command (TAC). I tillegg til å dirigere jagerene i riktig retning, var EC-135-maskinen med på å sikre at de mange lufttankingene flyene trengte på vei over det endeløse Atlanterhavet, gikk etter planen. Før jagerne ankom sin endelige destinasjon, hadde hvert av dem gjennomført ikke mindre enn syv luft-til-luft-tankinger. Ved hver lufttanking ble Phantom-ene møtt av formasjoner bestående av tre Boeing KC-135. Etter å ha fløyet nesten åtte timer uten stopp, og tilbakelagt en distanse på 5 800 kilometer, kom omsider de 17 jagerflyene fra 165th TRS innover Jæren utpå ettermiddagen. Da flyene omsider landet på Sola i etterkant av den lange flyturen over Atlanterhavet, var dette skvadronenes første utplassering på europeisk jord siden skvadronen ble en rekognoseringsavdeling i 1955. Å besøke fjerne lokasjoner var dog ikke noe nytt for avdelingen. 165th TRS hadde tidligere besøkt både Panama, Sør-Kora og Japan. Da deres Phantom II landet på Sola, var dette, så vidt forfatteren kjenner til, første gang en flyavdeling fra Den amerikanske nasjonalgarden skulle operere fra norsk jord. Frem til 10. mars, gjennomførte avdelingen treningsoppdrag over Sør-Norge, Danmark og det nordlige Tyskland med Sola Hovedflystasjon som fremskutt krigsbase.

Innføringen av Collocated Operating Base-konseptet
Foranledningen for utplasseringen av de amerikanske flyene på Sola Hovedflystasjon i 1978, var den amerikanske USAF Basing Study fra 1966. Studien ble gjennomført på bakgrunn av de nye utfordringene det amerikanske forsvaret møtte med overgangen fra en forsvarsdoktrine, sentrert rundt massiv gjengjeldelse til fleksibel respons fra 1961 og den franske beslutningen i 1966 om at landet skulle trekke seg ut av den integrerte NATO-kommandoen påfølgende år. Sammen med beslutningen, ble det annonsert at de amerikanske flystyrkene ville miste sine baserettigheter i Frankrike fra våren 1967. Dermed ble de amerikanske flystyrkene i Europa, i all hovedsak, prisgitt baser i Storbritannia og Vest-Tyskland, som var blant de ytterst få land som tillot amerikanske militærbaser med permanent tilstedeværelse av amerikansk personell i fredstid innenfor sine grenser.

Til daglig bød ikke de begrensede baserettighetene på de store utfordringene for de amerikanske flystyrkene. I fredstid var kun 40 % av krigsoppsetningen fast stasjonert i Europa. Problemene ville derimot bli prekære ved en eventuell mobilisering da USAF ville øke sine flystyrker i Europa med 60 %. Ettersom forsterkningene, naturlig nok, måtte operere fra baser tilrettelagt for de amerikanske styrkene, ville forsterkningene bli forlagt til baser som allerede huset amerikanske avdelinger i fredstid. Fra amerikansk hold ble det dermed konstatert at de tilgjengelige basene i Storbritannia og Vest-Tyskland ville lide av underkapasitet og dermed føre til ineffektive operasjoner. Ut over dette, ville avdelingene være unødvendig sårbare, siden de ble konsentrert på et forholdsvis begrenset antall baser. USAF Basing Study introduserte det såkalte Collocated Operating Base-konseptet. Hovedprinsippet bak COB-konseptet var at utvalgte baser i vennligsinnede land skulle forhåndsklareres og bygges ut til å kunne motta amerikanske forsterkninger i en krise- eller krigssituasjon, uten behov for ekstra forhåndstiltak. For å muliggjøre dette, ble det iverksatt en rekke tiltak på de allokerte flyplassene, som etablering av lager for drivstoff, bakkehåndteringsutstyr og lagring av dropptanker, for å nevne noe. En naturlig konsekvens av disse tiltakene, var at det var forhåndsbestemt hvilken flytype som skulle operere fra hvilke baser. Videre ble det bestemt hvilken skvadron som skulle utplasseres på hvilken base dersom en skarp situasjon oppstod. Slik kunne de ulike skvadronene gjøre seg kjent med basen og operasjonsområdet allerede i fredstid. For å styrke verdien av disse utpasseringene, som i henhold til planen skulle skje hvert fjerde år, kom de fleste COB-skvadronene fra Nasjonalgarden. Bakgrunnen for dette var den lave gjennomstrømningen av flyvende personell i nasjonalgardens skvadroner, sammenlignet med andre operative skvadroner i flyvåpenet.

Med innføringen av COB-konseptet, fikk amerikanerne tilgang til en rekke baser de umiddelbart kunne sende forsterkninger til i en krise- eller krigssituasjon. At basene ikke hadde fast stasjonert amerikansk personell, førte til at de kunne etablere dem i land de i fredstid ikke hadde tilgang til baser i, deriblant Norge. I mai 1974 underskrev dermed norske myndigheter COB-avtalen som etter hvert ga amerikaneren tilgang til åtte baser på norsk jord. Disse basene ble etterhvert bygd ut og klargjort med utstyret amerikanerne trengte for å gjennomføre intensive krigsoperasjoner i en viss periode uten nevneverdige etterforsyninger den første tiden, såkalte COB-lager. I offisielle dokumenter blir basene beskrevet som samlokaliserte operasjonsbaser. I realiteten var det fremskutte krigsbaser for amerikanske flystyrker.

Det er dog viktig å påpeke at amerikanske flystyrker på norsk jord ikke var en nyvinning som først kom med COB-avtalen. Allerede i tidsrommet mellom 19. og 26. juli 1950, hadde en større amerikansk flystyrke bestående av 18 Lockheed F-80 Shooting Star operert fra Sola. I forkant av dette, hadde tolv amerikanske Fairchild C-82 Packet flydd inn utstyr og personell for å understøtte jagerflyenes utplassering. Noe senere ble besøket fulgt opp av et nytt amerikansk besøk bestående av fire Northrop B-45 Tornado og 25 Republic F-84G Thunderjets. I etterkant av disse to besøkene, ble det innledet forhandlinger mellom norske og amerikanske myndigheter om bruk av utvalgte norske flybaser som operasjonsbaser for deres strategiske bombeflystyrker i krise- og krigstid. I oktober 1952 ble Strategic Air Command-avtalen (SAC-avtalen) undertegnet. Avtalen gav det amerikanske flyvåpenet tillatelse til å benytte seg av flybasene på Sola og Gardermoen som transitthavn for sine strategiske bombefly i etterkant av et kjernefysisk angrep mot Sovjetunionen.

I forkant av besøket fra 165th TRS i 1978, hadde Sola dessuten allerede blitt besøkt av Phantom-jagere fra minst tre nasjoner. Da de amerikanske Phantom-flyene til 165th TRS landet, stod det allerede en britisk Phantom på Sola. Det hadde stått der siden 12. januar samme år da det havarerte under et landingsuhell. Også amerikanske Phantom-fly hadde benyttet seg av Sola forut for 165th TFS utplassering i 1978. Da Sola hadde vært vertskap for NATOs fotorekognoseringsøvelse Big Click i 1972, opererte fem amerikanske og fem vest-tyske Phantom fra basen en drøy uke, sammen med et tilsvarende antall fly fra tre andre NATO-skvadroner.

Amerikanske «rekognoseringsoperasjoner» fra Sola
Da 165th TRS landet på Sola, kom amerikanerne til en base som allerede summet av aktivitet. I den samme perioden denne vinteren, var basen også vertskap for en kanadisk styrke på omkring 230 mann som betjente de kanadiske transportflyene som brukte basen som transitt- og hvilebase i forbindelse med den store vinterøvelsen som pågikk i Nord-Troms i februar/mars. Helt siden Express-øvelsene ble innført i 1966 for å trene NATOs brannkorps på operasjoner på nordflanken, hadde de kanadiske transportflyene benyttet seg av Sola som transitt- og hvilebase i forbindelse med den enorme luftbroen Express-øvelsene alltid ble innledet og avsluttet med. Kanadierne fikk selskap av omkring 280 mann fra Den amerikanske nasjonalgarden som skulle betjene de 17 Phantom-ene. Mens størsteparten av mannskapene kom fra støtteapparatet til 165th TRS, var de supplert med omkring 60 mann fra de to andre skvadronene underlagt 123rd TRW, 190th TRS fra Nasjonalgarden i Idaho og 192nd TRS fra Nasjonalgarden i Nevada. Styrken ble ledet av vingsjef general Fred F. Bradley, som selv satt bak spaken i en av Phantom-ene under den lange flyturen fra Louisville til Sola.

Bradley hadde startet sin militære karriere i 1953. I oktober 1953 gjennomførte han Primary Pilot Training ved Graham Air Force Base (AFB) i Florida, før veien gikk videre til Basic Pilot Training ved Greenville AFB, Mississippi, etterfulgt av Advanced Pilot Training ved Perrin AFB, Texas. Etter fullført pilotutdanning, fløy han North American F-86D fra Larson AFB i Washington.  Som de fleste andre medlemmene i avdelingen, hadde Bradley egentlig et sivilt yrke. I august 1956 hadde han gått ut av flyvåpenet og tatt opp igjen studiene ved University of Kentucky. I 1959 tok han doktorgrad i juss. Til tross for sitt sivile yrke, holdt han militærkarrieren i hevd. Måneden etter at han forlot US Air Force, ble han tatt opp i Den amerikanske nasjonalgarden som pilot i 165th TRS. I 1971 hadde han steget i gradene og blitt skvadronssjef for avdelingen. To år senere ble han tatt opp i ledergruppa i 123rd TRW, hvorpå han fortsatte sin klatring på karrierestigen frem til han ble utnevnt til vingsjef for 123rd TFW i desember 1974 og forfremmet fra oberst til brigader i 1977. Som innfødt Kentuckymann, var den 47 år gamle generalen dessuten nesten forpliktet til å ha en hestefarm på si. På farmen hjemme i Franklin County hadde han, foruten 60 fullblodshester, 150 kyr gående. Helgene tilbrakte han stort sett på Standford Field i Nasjonalgardens tjeneste. Med 25 års flyverfaring, var generalen en meget rutinert pilot som enda trivdes godt alene i luften, kun med selskap av sin WSO (Weapon Systems Officer) i baksetet i den svære Phantom-jageren.

På rekognoseringsoppdrag var flyene til 165th TFS nærmest som ensomme ulver å regne, der de stort sett gjennomførte oppdragene alene. Flyene var ubevæpnet. Våpenpakken F-4 Phantom II normalt var utstyrt med, var erstattet med avansert kamerautstyr i rekognoseringsversjonen. Ved hjelp av infrarødt utstyr kunne kameraene som var plassert i nesen ta bilder fremover, nedover og til begge sider, natt så vel som dag. Gjennom de to ukene skvadronen var stasjonert på Sola, ble det fløyet totalt 212 rekognoseringstokt med en samlet varighet på 283 timer og 15 minutter. På toktene som gikk over Sør-Norge, Danmark og Nord-Tyskland, ble det tatt 556 meter film. På 25 % av toktene satte været en stopper for gjennomføring av oppdragene. På de resterende toktene ble 88 – 89 % av målene i målområdene vellykket identifisert. Da flyene landet på Sola etter endt tokt, var oppdraget langt fra utført. Etter landing ble flybesetningen umiddelbart intervjuet av etterretningsoffiserer. Parallelt med dette, ble filmene hentet ut av flyet så raskt som mulig og fraktet med bil til mobile fotolaboratorier for fremkalling og gransking. Ting gikk med andre ord fort. Dette var nødvendig for å sikre at NATOs Nordkommando fikk en etterretningsrapport fra toktet som var så nært opp til samtid som mulig. Med dette skulle en foreløpig rapport fra toktet være ferdigutarbeidet og videresendt senest 30 minutter etter flyets landing.

Selv om hverdagen på Sola var preget av høy aktivitet og flyginger fra morgen til kveld, fikk nasjonalgardistene også tid til å se litt nærmere på det Rogaland hadde å by på. Foruten sightseeing-turer i den flotte rogalandsnaturen, på bakkenivå vel og merke, ble det også tid til storbybesøk, etter norsk målestokk, til Stavanger. Her fikk de amerikanske gjestene audiens hos ordfører Arne Rettedal, hvorpå de overleverte en hilsen fra borgermester William B. Stansbury i Louisville som hadde erklært uken mellom 27. februar og 4. mars som Stavanger og Solas takknemlighetsuke. Da de amerikanske flyene vendte nesen vestover for hjemreturen 10. mars etter 15 dager på Sola, kunne både nordmennene og amerikanerne konstatere at besøket hadde vært meget vellykket og lærerikt for begge parter. Mens flere av de amerikanske flybesetningene takket for oppholdet ved å vifte med norske flagg fra cockpiten mens de takset ut mot rullebanen for sin siste avgang fra Sola, takket sjefen på Sola Hovedflystasjon, Alf Granviken, for besøket påfølgende måned med å sende skvadronen et dikt skrevet av hans administrasjonsoffiser oberst Finn Wathne.

The wings of 123 with mighty roar
through western skies they soar,
from Kentucky, Idaho and Nevada
files this invincible armada.
Across distant continent and oceans wide
in their ominous mounts they ride
bridging these obstacles one giant stride –
right up to the Arctic doorway
to demonstrate their solidarity with little Norway.
Providing the eyes for our warriors brave
the loves of whom they may once save.
In black and white, colour and infra-red,
light on a towering threat they’ll shed.

But in peace, shames for our space and our town to conquer
are concocted downstairs in our very own operations bunker!
They are cramming full our concrete ramp
crowding into our billeting camps
sending every bit of money
in this land of milk and honey
buying our goods all and sundry,
taking it back home and country.

But – leaving here behind
imprinted in our grateful mind
a feeling of security and ease
knowing our freedom is not on lease,
confident that should disaster loom
the aid will come with sonic boom,
from across the ocean a helping hand
extends to our treasured land.

141st Tactical Fighter Squadron
Drøye tre og et halvt år etter utplasseringen av 165th TRS på Sola, kunne lokalbefolkningen igjen høre brølene fra de amerikanske Phantom II-flyene. Nok en gang var Sola vertskap for en amerikansk Phantom II-avdeling på COB-trening. For et utrent øye kunne det nok se ut som om Sola hovedflystasjon i 1982 ble besøkt av den samme avdelingen med de samme flyene som i 1978. Dette var ikke tilfellet. De elleve Phantom II-flyene som landet på Sola 6. september 1982, var F-4D Phantom II tilhørende 141st Tactical Fighter Squadron (141st TFS) fra Nasjonalgarden i New Jersey, underlagt 108th Tactical Fighter Wing (108th TFW). Rekognoseringsjagerne til 165th TRS var, med andre ord, byttet ut med jagerbomberfly. I en krise- eller krigssituasjon, ville Sola dermed fungere som fremskutt krigsbase for tungt bevæpnede jagerbomberfly.

Selv om COB-konseptet la stor vekt på stabilitet i de ulike flyavdelingenes krigsbaser i Europa, var det ikke til å komme bort fra at mobiliserings- og krigsplaner måtte forandres i takt med endrede politiske, taktiske og strategiske forhold. Dette førte til at omkring 10 % av COB-planene ble forandret på årlig basis. Dette førte igjen til at det var en viss rotasjon mellom skvadronenes designerte krigsbaser, og avdelingene måtte regne med en omplassering hvert tiende år i gjennomsnitt. For å unngå at for mye måtte planlegges på nytt for de ulike basene og at den enkelte enhets erfaring skulle gå tapt, rådet en amerikansk rapport, utarbeidet for det amerikanske forsvaret i 1986, at man som et minimum burde forsøke å beholde de spesifikke operasjonstypene ved den enkelte basen så uendret som mulig. Med andre ord kunne man klassifisere operasjonsbasene som designert rekognoseringsbase, luft-til-bakkebase eller luft-til-luftbase. Selv om dette ville være det ideelle, var nok situasjonen noe annerledes i praksis, slik avdelingsbyttet på Sola viser.

Da de 11 jagerne fra 141st TFS landet på Sola utpå ettermiddagen mandag 6. september 1982, hadde de gjennomført den lange flyturen fra sin hjembase McGuire Air Force Base, midtveis mellom New York og Philadelphia, uten mellomlandinger, ved hjelp av en rekke luft-til-luft-tankinger underveis. Dette var skvadronenes første utenlandstur med sin nye flytype. Året før hadde skvadronen byttet ut sine trofaste Republic F-105B Thunderchief med de noe nyere McDonnell Douglas F-4C Phantom II. Da avdelingen tok i bruk Thunderchiefen i 1964/65, hadde den gått inn i historiebøkene som den første avdelingen i Nasjonalgarden oppsatt med et fly som kunne fly det dobbelte av lydens hastighet. Flybyttet i 1981 var dog ikke like glamorøst da skvadronens nye flybytte var å betrakte mer som standarden for avdelingene i Air National Guard. De mottok eldre fly fra operative avdelinger i flyvåpenet etter hvert som disse fikk nytt og moderne utstyr. Nasjonalgardens flypark kunne dermed på sett og vis betegnes som annenrangs utstyr.

Avdelingens støttepersonell ble fløyet til Sola i fem store Lockheed C-141B Starlifter transportfly. Den totale amerikanske mannskapsstyrken besto av totalt 292 mann. I tråd med COB-konseptet, var hensikten med turen og oppholdet på Sola å gjøre avdelingen kjent med omgivelsene og forholdene rundt skvadronens utpekte krigsbase i Europa. Skvadronens primæroppgave ved en skarp utplassering på Sola ville, i følge avdelingens sjef, general Richard M. Sande, være å sikre luftrommet omkring flystasjonen mot fremmede og/eller fiendtlige fly, dekke og patruljere sjøområdene utenfor Vestlandet og i Skagerak, samt utføre angrep mot bakkemål. Konteksten avdelingen skulle ha for å øve på disse oppdragstypene gjennom utplasseringen på Sola, var den enorme NATO-øvelsen «Northern Wedding 82». Med deltakelse fra USA, Storbritannia, Canada, Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Portugal, Danmark og Norge, samt Frankrike, selv om landet stod utenfor det integrerte NATO-samarbeidet, var «Northern Wedding 82» med sine 160 skip, 250 fly og omkring 7 000 bakkesoldater den største NATO-øvelsen til sjøs noen gang.

I etterkant av to intense uker forlot de amerikanske jagerflyene Sola i to puljer med 30 minutters mellomrom utpå ettermiddagen søndag 19. september. Allerede dagen i forveien, hadde fire amerikanske C-141B Starliftere hentet størstedelen av støttepersonellet. Baktroppen ble først fløyet tilbake til USA søndag ettermiddag i et siste transportfly, i etterkant av at jagerflyene hadde lagt ut på den lange hjemreisen. Ved avgang fra Sola, hadde de amerikanske flyene gjennomført totalt 150 treningstokt i løpet av de to ukene oppholdet varte. Halvparten av toktene var over Nordsjøen som del av «Northern Wedding 82», mens den andre halvdelen i all hovedsak ble utført over det sørlige Norge. Under sistnevnte tokt, som ofte ble gjennomført sammen med Solas egen 718 skvadron med sine Northrop F-5 Freedomfightere, ble det foruten øving på lavtflyging i den utfordrende norske topografien, gjennomført luftkamptrening og bombetokt mot skyte- og bombefeltet på Revtangen. I motsetning til rekognoseringsjagerne fra 165th TRS, kom ikke jagerbomberne fra 141st TFS til å legge Sola bak seg for godt da de vendte snuten hjemover i midten av september. Fire år senere var de atter en gang tilbake på Sola for å trene fra sin fremskutte krigsbase på europeisk jord.

Høsten 1986 var det igjen meget høy militæraktivitet i Stavangerområdet. Det hele brakte løs i midten av august da NATOs Atlanterhavsflåte, STANAVFORLANT (Standing Naval Force Atlantic), seilte inn til Stavangerområdet. Flåten, som ble opprettet i 1968, bestod til vanlig av mellom fem og ni skip og hadde fast deltakelse fra USA, Storbritannia, Canada, Vest-Tyskland og Nederland. Utover dette, deltok også Norge, Danmark, Portugal og Belgia når nasjonale hensyn tillot det. For første gang siden 1979, anløp STANAVFORLANT  Stavanger Vågen og Ryfylkekaien. Her lå skipene fortøyd gjennom helgen 22. – 24. august. Med en samlet besetning på omkring 1 800 mann, satte flåtestyrkens syv skip utvilsom sitt preg på bybildet så lenge besøket varte. Foranledningen for flåtebesøket var øvelsen «Northern Wedding 86» som skulle gjennomføres i Nord-Atlanteren, Norskehavet og Østersjøen mellom 29. august og 19. september. Med en totalstyrke på mer enn 35 000 mann, 150 skip og 300 fly, var dette den til da mest komplekse og omfattende NATO-øvelsen til sjøs noen gang. Forspillet til selve øvelsen startet allerede utenfor østkysten av USA 18. august da en større hangarskipgruppe skulle ta seg over Nord-Atlanteren til Norskehavet for å slutte seg til styrken som alt var samlet i dette havområdet. Etter at fokuset hadde vært rettet mot Nord-Norge og Skottland gjennom den første fasen av den offisielle øvelsen, flyttet aktiviteten seg etter hvert til det sørlige Norge. Her gjennomførte flere tusen amerikanske, britiske og nederlandske marinesoldater en større amfibieinvasjon på fem strender i området mellom Sandefjord og Larvik tirsdag 9. september. Dette var starten på en av «Northern Wedding 86s» mange deløvelser, «Blue Fox».

«Blue Fox» ble gjennomført i store deler av Vestfold og Grenland og involverte, foruten de allierte marinesoldatene, store norske styrker som skulle forsvare området mot de invaderende marinesoldatene. Med seg på laget hadde nordmennene de amerikanske Phantom II-flyene fra New Jersey, stasjonert på sin fremskutte krigsbase på Sola. Under «Blue Fox» skulle de amerikanske jagerbomberne støtte de norske styrkene mot «fienden» som nettopp hadde «invadert» Sør-Norge sjøveien.

Etter å ha forlatt sin hjembase i New Jeresy, noe etter tidsskjemaet grunnet uvær, ankom de 12 amerikanske Phantom II-flyene fra 141st TFS Sola ved 19.15-tiden lørdag 6. september. Som ved de to tidligere utplasseringene i 1978 og 1982, ble flygingen fra avdelingens hjembase i USA til Jæren, gjennomført som en taktisk forflytning uten mellomlandinger. Det første flyet som landet på norsk jord ble ført av skvadronssjef oberstløytnant Carl Seeland. Da hadde flyene fløyet i 7 timer og 11 minutter, tilbakelagt en distanse på omkring 5 000 kilometer og etterfylt drivstoff seks ganger fra Boeing KC-135 Stratotankerne som møtte formasjonen ved fastsatte sjekkpunkter underveis. Ved landing ble de amerikanske pilotene møtt av sitt eget bakkepersonell som, i likhet med tidligere utplasseringer, var blitt fløyet inn med C-141B Starliftere i forkant av Phantomenes ankomst. Også dette året, bestod den totale mannskapsstyrken overført fra USA av omkring 300 personer. Før halvtimen var passert, hadde det amerikanske bakkepersonellet gått over flyene og klargjort dem for nye tokt. Utover de nyankomne mannskapene, hadde det amerikanske forsvaret allerede 200 mann på Sola. Deres oppgave var å støtte de mange amerikanske fartøyene som opererte i Nordsjøen som del av «Northern Wedding 86». I likhet med den siste utplasseringen, ble størstedelen av de amerikanske mannskapene forlagt på KNM Harald Hårfagre på Madla, mens en mindre kontingent ble innkvartert inne på selve flystasjonen. Utover amerikanerne, befant det seg også en mindre kanadisk kontingent på 35 mann på Sola for å støtte kanadiske fartøy i Nordsjøen, samt en vest-tysk kontingent for å støtte de vest-tyske patruljeflyene som også opererte fra Sola under øvelsen. Det var nemlig ikke bare amerikanerne som hadde avtalefestede baserettigheter på Sola. Året før inngåelsen av COB-avtalen i 1974, hadde tyske myndigheter forespurt bruk av baser i Sør-Norge som spredningsbaser for maritime patruljefly. I oktober 1978 ble det, på denne bakgrunn, inngått en avtale som åpnet for at tyskerne kunne bruke Sola.

I likhet med tidligere år, betydde de amerikanske Phantom-flyene høy flyaktivitet på Sola de to ukene de var utplassert der. For den jevne iakttaker var det nok vanskelig å registrere at Phantom-jagerne 141st TFS ankom med i 1986, var av den nyere E-modellen. Konverteringen til den kraftig oppdaterte varianten i 1985, var likevel en kjærkommen forbedring for skvadronen.

I perioden frem til hjemreisen fredag 19. september, var skvadronen travelt opptatt med å fly både avskjæringsoppdrag mot «fiendtlige» flystyrker og støtteoppdrag for bakkestyrkene som «kjempet» i det sørlige Norge. Selv om den store NATO-øvelsen holdt de amerikanske mannskapene travelt opptatt, ble det også under dette besøket tid til å skape sosiale bånd mellom amerikanerne og lokalmiljøet. Allerede dagen etter flyenes ankomst, søndag 7. september, tok amerikanerne imot fylkesmann Kristin Lønnlangdal og ordførerne fra nabokommunene til flystasjonen, for inspeksjon av skvadronen. Det var dog ikke all kontakt med lokalmiljøet som var like lystbetont. Til tross for at nattflyging ble unngått under hele oppholdet, mente enkelte av flystasjonenes naboer at de amerikanske flyene var litt vel støyende, noe leserinnlegg i Stavanger Aftenblad viser. Det var nok derfor en lettelse for enkelte å se flyene ta av fra flyplassen ved middagstid, like før helgen satte inn fredag 19. september, med kurs mot sin hjembase i USA, selv om flyene sa adjø til Stavangerområdet med bulder og brak. For å markere avslutningen på oppholdet, hadde amerikanerne fått dispensasjon fra det som til normalt er operasjonelle minimumskrav for flyging i bebodde områder. Med godkjent spesialtillatelse, kunne derfor ti av skvadronenes fly legge seg i tett formasjon utenfor Stavanger torsdag formiddag og fly innover Stavanger, Madla og Sola i særdeles lav høyde med høy hastighet, etterfulgt av en kraftig lydbølge som nok kunne høres i store deler av området. Før de satte hjulene ned på rullebanene etter sin sjarmøretappe, gjennomførte de også en liten oppvisning i angrepstaktikk for skuelystende rogalendinger. Med dette var den tredje og siste COB-utplasseringen av amerikanske Phantom II over for Sola hovedflystasjon. Da de amerikanske McDonnell Douglas F-4E Phantom II-flyene satte kursen hjemover, markerte dette også slutten for et tiår da amerikanske Phantom II fra Nasjonalgarden hadde hatt Sola hovedflystasjon som fremskutt krigsbase for skarpe operasjoner på NATOs nordflanke.

Fremskutt krigsbase for Stratotankere
I etterkant av de to utplasseringene til 141st TFS på Sola, ble Solas COB-rolle revurdert. På selveste julaften 1987 opplyste oberst Gullow Gjeseth i Forsvarets overkommando at flystasjonen i fremtiden skulle fungere som fremskutt krigsbase for en skvadron Boeing KC-135 Stratotankere fra Den amerikanske nasjonalgarden. To uker før denne uttalelsen, hadde en Stratotanker fra Nasjonalgarden i Minnesota med skvadronledelsen om bord, besøkt flybasen. Foruten å studere forholdene på flystasjonen, ble det gjennomført samtaler mellom skvadronledelsen og militære, så vel som sivile, myndigheter. Det ble derfor tatt som en selvfølge i norsk lokalmedia, at det var en tankflyavdeling fra Nasjonalgarden i Minnesota som nå hadde tatt over stafettpinnen som Solas COB-skvadron. Overraskelsen var derfor stor da det søndag ettermiddag 11. september 1988 landet fire Stratotankere fra 128th Air Refueling Wing (128th ARW), tilhørende Nasjonalgarden i Wisconsin, i forbindelse med NATO-øvelsen «Teamwork 88». Dagen etter tok ytterligere ett KC-135E av fra avdelingens hjembase like utenfor storbyen Milwaukee ved Lake Michigan i det nordlige USA med kurs for Sola. Med seg på ferden over Atlanteren, transporterte tankflyene selv bakkepersonell for å understøtte de kommende operasjonene fra Sola under «Teamwork 88».

I likhet med de to COB-utplasseringene til 141st TFS, hvor de amerikanske jagerbomberne hadde deltatt i en større maritim NATO-øvelse, var dette også tilfellet ved de fem tankflyenes utplassering på Sola. Som «Northern Wedding», satte «Teamwork 88» ny rekord, hva størrelse angikk, på en maritim NATO-øvelse. Spydspissen i øvelsen bestod av to amerikanske hangarskipgrupper bygd opp rundt de massive superhangarskipene USS Roosevelt og USS Forrestal. Foruten de to hangarskipene, deltok omkring 200 skip, 500 fly og 45 000 mann fra ni ulike NATO-land i øvelsen som foregikk over store deler av Nord-Atlanteren. Foruten de fem tankflyene, var Sola også vertskap for tre vest-tyske Breguet Br.1150 Atlantic maritime patruljefly.

Selv om dette var 128th ARW første utplassering på Sola, var avdelingen allerede vant med utplassering til operasjonsbaser i Europa. Skvadronen hadde tidligere hatt en flyplass utenfor Sevilla i det sørlige Spania som europeisk krigsbase. Under øvelsen kunne oberst Carl Shmitz, vingsjefen for tankflyavdelingen, fornøyd konstatere at Sola var betraktelig bedre egnet til tankflyoperasjoner enn den spanske basen. Med sitt store og åpne flyplassområde, passet Sola godt som krigsbase for de store tankflyene med en lengde på 41,5 meter og et vingespenn på 40 meter. Flystasjonen måtte rustes kraftig opp med infrastruktur tilrettelagt dens nye krigsoppgave. Det ble dermed etablert nye tankanlegg, oppstillingsplasser og taksebaner, tilpasset kravene Stratotankerne hadde. Det var heller ikke noe problem at Sola var en travel sivil lufthavn.

Gjennom det to uker lange oppholdet på Sola, gjennomførte skvadronen tilnærmet daglige tokt. At det ble langt færre avganger og landinger med de store tankflyene, som holdt seg flyvende i timevis, sammenlignet med de hyppige avgangene og landingene i Phantom-perioden, var nok en kjærkommen forandring for flystasjonens naboer. Etter avgang fra Sola, som ofte ble foretatt i formasjon med snaue 15 sekunder mellom hvert tankfly, fløy man som regel vestover, ut i Nordsjøen, hvor de overførte drivstoff til allierte flystyrker. Toktene kunne også ta tankflyene over de nordlige deler av De britiske øyer før de gjorde vendereis og returnerte til Jærkysten og Sola.

For å minske sjansene for å bli identifisert og sporet av fiendtlige fly, ble toktene gjennomført i streng radiotaushet mellom bakken og flyene, samt mellom flyene i formasjonen. Disse forholdsreglene var likevel ikke alltid nok til å holde tankflyene skjult for de sovjetiske patrulje- og overvåkningsflyene som stort sett oppholdt seg i øvelsesområdene til NATO-styrkene for at Sovjetunionen skulle tilegne seg så mye informasjon som mulig om sin potensielle fiendes operasjoner og kapasiteter. Rett som det var, ble tankflyene identifisert og skygget av sovjetiske fly over Nordsjøen etter at de hadde forlatt norskekysten. Etter avgang oppholdt tankflyene seg på beredskapsstasjoner i fastsatte områder, hvorpå de gjennomførte luft-til-luft-tanking av øvelsens luftbårne deltakere etter hvert som de tørste flyene dukket opp i området.

Under det to uker lange oppholdet på Sola, var det spesielt ett av tankflytoktene, der en journalist fra Aftenbladet var med som observatør, som ble lagt merke til av lokalmedia, så vel som politikere og folkeopinionen. En times tid etter avgang fra Sola, ble tankflyformasjonen møtt av to strategiske bombefly av typen Boeing B-52 Stratofortress, like utenfor kysten av Newcastle i 26 000 fots høyde. Her la de to massive åttemotors strategiske bombeflyene seg under og like bak hvert sitt tankfly for etterfylling av drivstoff. Hvert av de to bombeflyene fikk overført 37 tonn drivstoff mens formasjonen passerte både engelsk og skotsk territorium. Mens tankflyene beveget seg i nordøstlig retning med de strategiske bombeflyene koblet til drivstofftuben, dukket det plutselig opp et fremmed fly på radarskjermene i de amerikanske flyene. Like etterpå ble visuell kontakt med det fremmede flyet opprettet. Det ble raskt identifisert som et sovjetisk Tupolev Tu-95/142 Bear. Det sovjetiske flyet kom stadig nærmere den amerikanske formasjonen og la seg på parallelkurs på østsiden av tankflyformasjonen med et par nautiske mils distanse. Etter at drivstoffyllingen var avsluttet, gled de to bombeflyene raskt bort fra tankflyformasjonen. Hvor de kom fra og hvor de skulle, ble ikke opplyst til flygerne fra nasjonalgarden i Wisconsin. Det lot seg dermed ikke gjøre å fastslå hvorvidt de amerikanske bombeflyene hadde deltatt i «Teamwork 88», eller om de var ute i annet oppdrag. Under den kalde krigen opprettholdt amerikanerne til en hver tid en flygende atomberedskap i designerte patruljeområder, forholdsvis nær den sovjetiske yttergrensen. Om situasjonen påkrevde det, skulle disse flyene delta i en første angrepsbølge mot Sovjetunionen mens hovedstyrken hjemme i det kontinentale USA skulle følge opp med et angrep så raskt de kom seg til sine angrepsmål noen timer senere. At tankfly opererende fra en norsk flybase kunne ha gjennomførte en støtteoperasjon for amerikanske flystyrker på skarp kjernefysisk beredskap, ble selvsagt brukt som ammunisjon i kretser som i utgangspunkt ikke hadde så mye til overs for NATO og den amerikansk-norske forsvarspolitikken.

Etter å ha operert fra Sola fra 11. september, tok de fem amerikanske tankflyene av for hjemreisen 24. september. De tyske flyene hadde allerede returnert til sin hjembase ved Nordholz 21. september. Med avslutningen av den kalde krigen ved overgangen til 1990-tallet, ble dette det fjerde og siste besøket av en amerikansk COB-skvadron på Sola før Sovjetunionens sammenbrudd. Sola fortsatte dog sin rolle som fremskutt krigsbase for amerikanske flystyrker fra Nasjonalgarden innover 1990-tallet. COB-avtalen gjelder fortsatt, og fem norske flybaser har fremdeles COB-status, deriblant Sola.

Kilder
John E. Kleber (red), The Encyclopedia of Louisville (Kentucky 2000)

Jason M. LeMay og John M. Trowbridge (red), A Brief History of the Kentucky Air National Guard, Fortune Favors the Brave (Kentucky 2007)

Robert E. Harkavy, Bases Abroad: The Global Foreign Military Presence (Oxford 1989)

Simon Duke, United States Military Forces and Installations in Europe (Oxford 1989)

Jan-Petter Helgesen, Sola i krig og fred. Jubileumsutgave 1937 – 75 år – 2012 (Stavanger 2012)

Donald E. Lewis, Bruce W. Don, Robert M. Paulson og Willis H. Ware, A perspective on the USAF Collocated Operating Base System (California 1986)

Magne Barth og Nils Petter Gleditsch, COB-programmet, Internasjonal politikk nr. 3, 1982

The Fourier Journal Magazine, With flying colors, How a bluegrass squadron tamed Norway’s wild blue yonder

The Kentucky Guardsman, The Magazine of the Kentucky National Guard

All Hands Magazine, Official Magazine of the U.S. Navy

The Phantom’s Eye, 123d Tactical Reconnaissance Wing

Arbeiderbevegelsens arkiv

Stortingsarkivet

Aftenbladets arkiv

http://www.ang.af.mil/

 

Denne artikkelen stod opprinnelig i Flyhistorie Nr. 44 fra juni 2017. Flyhistorie gis ut fire ganger årlig av Norsk Luftfartsmuseum. Årsabonnement på Flyhistorie koster kr.400,- og tegnes enklest via Vipps. Søk opp Norsk Luftfartsmuseum eller kode 53 54 87. Velg oppstartstidspunkt og varighet etter eget ønske fra menyen. Husk å fyll ut påkrevde person- og kontaktopplysninger i appen.

Abonnement kan også tegnes ved å overføre kr. 400 på kontonummer 4750.50.61361. Merk innbetalingen med navn, postadresse og e-post. Abonnementet løper fra kalenderår til kalenderår og fornyes automatisk. Ved overføring til kontonummer, send oss gjerne en e-post på flyhistorie@luftfartsmuseum.no.